Didaktikk i norsk og fransk

Forsøk 3 og kollektiv intelligens

2012-01-30T12:37:00.000-08:00

... så forsøker vi litt da, med dette omvendte klasserommet. Men noen utfordringer er det jo. For det første - å lage ressurser er utrolig tidkrevende. Men heldigvis lages det og deles det gratis utrolig mye bra i tråd med wikiånden. Jeg vil for eksempel anbefale Ingunn Kjøl Wiigs kanal på Youtube. Roger Markussens matematikkanal på Youtube er også veldig bra!

Den personlige utfordringen for meg har vært i å klare å holde styr på hvor alle elevene er til enhver tid nå som de alle skal jobbe med individualiserte opplegg. Jeg har hatt noen uker som mildt sagt har vært litt uten kontroll. For å bøte på dette har jeg nå begynt med å føre opp daglige oppsummeringer av hva de ulike elevene har gjort i hver arbeidsøkt. Dette har jeg vært svært fornøyd med. Når har jeg riktignok færre elever enn en vanlig klasse, men denne relativt struktuerte observasjonen av elevenes arbeid har ført til at jeg har svært god kontroll over hva de arbeider med, hvor langt de har kommet, hvordan de har samarbeidet under arbeidsøkten osv.

Jeg har også funnet en måte å få elevene til å produsere notater fra timene uten at jeg selv må jobbe meg i hjel. Ved hver gruppearbeidsoppgave utpeker jeg en sekretær for gruppen. Denne sekretæren sitter med PCen og noterer og oppsummerer det man samtaler om i gruppen. Disse samtalene lastes opp på et felles rom i læringsplattformen, og i god Wiki-ånd ligger disse notatene åpne for alle. Når vi skal fortsette arbeidet, kan vi sette sammen nye grupper, og elevene kan velge hvilke notater de vil arbeide videre med. På den måten deler alle gruppene notatene sine, og alle gruppene forbedrer nye notater de ikke har arbeidet med før.

For jeg mener jo at dette er en måte å utvikle en av de intelligensformene som mine elver vil ha størst utbytte av å bryne seg på - den kollektive intelligensen. Ifølge Tapscott og Williams er kollektiv intelligens massesamarbeid. Det handler om å dele ideer og notater, å samarbeide som jevnbyrdige - alt er åpent. For skolens vedkommende handler det om at elevene eksponerer seg selv overfor medelever og at vurderingen kanskje ikke alltid er individuell. I utgangspunktet er jo ikke dette revolusjonerende nytt - det som derimot er nytt er utfordringene knyttet til gruppevurdering i stedet for individuell vurdering. For det er jo ikke til å komme fra at i skolen er det følgende credo som gjelder: "Man fødes alene, man vinner alene og man dør alene..." ...men jeg lurer på om ikke det er et credo som kanskje må modifiseres når wikiæraen med all sin kollektivitet for fullt slår inn over oss i det kommende århundre.

Forsøk 2

2011-11-29T05:18:00.000-08:00

Norskgruppen min i år skiller seg litt fra tidligere års norskgrupper. I år er det nemlig ganske mange av elevene som høytlytt bemerker hvor lite de opplever at de lærer av lærerpresentasjoner, høytlesing eller klassediskusjon. Samtidig har en også en gruppe som klart gir uttrykk for at de lærer aller mest når jeg prater og de lytter. Dilemmaet er selvsagt, hvordan kombinere dette?

I sammenhenger som dette er det jo fint med en tilnærming som det omvendte klasserommet. Når jeg definerer timene som arbeidstid, betyr det at jeg kan ha gjennomganger med gruppen som elsker foredrag, mens gruppen som elsker prosjektarbeid kan settes i gang med det på egenhånd. Likevel er det jo greit å ha noen ressurser tilgjengelig for repetisjon, innlæring eller liknende. Derfor denne lille gjennomgangen av realisme og naturalisme.

Kom gjerne med innspill til presentasjonen. Jeg legger også ut lenken til presentasjonen som danner grunnlaget for den lille bildefilmen. Dersom noen skulle ønske å gjøre endringer på filmen, kan ta kontakt med meg så vil jeg sende prosjektfilen på e-post.

Alle bilder i presentasjonen er funnet på Wikipedia og er således utgitt med en cc-lisens som gjør at jeg har lov til å sette dem sammen til en ny film og så publisere den selv.

Den spede begynnelse

2011-11-23T14:07:00.000-08:00

Så var første forsøk på en forelesning gjennomført. Egentlig har jeg ikke lyst til å vise den, ikke er den informativ, ikke er den særlig pedagogisk framstilt og ikke tror jeg læringsutbyttet til elevene vil være så høyt. Men det er et forsøk, og hvis man bare skal kunne vise seg med smørsida opp, blir verden så kjedelig.

Å lage denne lille filmen tok for øvrig ganske lang tid. Jeg brukte Camtasia, som jeg syntes fungerte OK. Men jeg kunne like gjerne brukt Photostory eller i hvert fall Movie Maker. Jeg brukte en vanlig PP som utgangspunkt, men da jeg begynte å lese inn kommentarene ved siden av, var ikke bildene i presentasjonen bra nok, og da jeg begynte å arbeide med kommentarene, brukte jeg utrolig lang tid på å lese inn teksten slik at den skulle bli bra - noe den egentlig ikke ble allikevel.

Kommer jeg til å gjøre det igjen? Definitivt! Tror jeg på det omvendte klasserom? I høy grad. Fortsettelse følger...

Lang, lang rekke...

2011-11-22T00:58:00.000-08:00

Litteratur er et evighetsprosjekt. Heldigvis. Likevel skulle jeg ønske at jeg klarte å holde meg litt mer oppdatert. Som noen kanskje har fått med seg, har jeg hatt et lite kvinnelitteraturprosjekt gående. Dessverre har dette forsvunnet i det siste, og med noen få unntak, er det meste av det jeg leser av menn som enten er døde eller som man med en eufemisme kan kalle "godt voksne".

I så måte passet det utmerket at Thomas Tranströmer fikk årets Nobelpris i litteratur. For slike som meg, som ikke kjenner diktningen hans på forhånd, kan man på kort tid lese noen dikt (Man kan til og med lære dem utenat og så imponere enda mer i et uinnvidd selskapsliv - for dem som måtte ha det.) og således danne seg et inntrykk av det hele, uten at det dermed behøver å bli et mangeårig prosjekt à la Knausgårdkampen. Med Tranströmer trenger derfor ingen av de andre litterære prosjektene legges til side. Dessuten er det jo ganske bra - er det ikke poignant man sier?

Här finns en mörk bild.
Övermålad fattigdom,
blommor i fångdräkt.

Fra Den stora gåtan (2004)

Bildet er fra wikimedia

Why bedtime stories matter...

2011-11-20T11:14:00.000-08:00

Ad omveier kom jeg over denne svenske professoren, Hans Rosling. Sjekk for øvrig denne fantastiske presentasjonen om barnehelse, BNP fra 1962 til i dag - jeg gleder meg til elevene mine tournerer norskpresentasjonene sine som dette.

Skjer neppe til eksamen i år dessverre ettersom læreren deres ikke er i nærheten av noe slikt...)Det kan godt tenkes andre kjenner ham, og dagens kvitter fra ham er denne lenken til Pisa rapporten. Rapporten viser at barn som leses for jevnlig i løpet av sine første skoleår, og som 15-åringer har foreldre som følger dem opp, presterer signifikant bedre enn barn og unge som ikke får denne oppfølgingen fra foreldrene.

Så bekreftes dermed Brice Heaths undersøkelser med et stort datamateriale - er det noe å nevne på foreldremøter?

Det omvendte klasserom

2011-11-17T10:52:00.000-08:00

Det nyeste nå, eller det har vel kanskje vært en trend som startet for noen år siden er "The flipped classroom" - det omvendte klasserommet. Ingunn Kjøl Wiig har tatt opp dette flere ganger i sin blogg.

Dette er en pedagogikk jeg har stor tro på. Å tilpasse undervisningen til den enkelte elev er nærmest umulig dersom man legger opp til mye frontal undervisning, men dersom timene i stor grad skal handle om å veilede og hjelpe elevene, vil det være langt enklere. Og innenfor rammene av det omvendte klasserom er det store muligheter for dette. Ettersom jeg selv jobber på en spesialskole, er denne undervisningsformen, der en enkelte elev arbeider med sitt prosjekt som læreren hjelper med, en av arbeidsformene hvor elevene opplever mest mestring. Læreren er langt mer tilgjengelig, man kan lettere dele inn i mindre grupper og der gjennomgå mer rettete emner uten at nivået blir for lavt for noen eller for høyt for andre.

Samtidig, de fleste elevevalueringer vi gjennomfører hos oss, viser at favorittundervisningsformen til elevene er det frontale lærerforedraget hvor elevene forventes å delta med innspill og kommentarer. Dersom man i stor grad går inn i pedagogikken til det omvendte klasserommet, ville kanskje denne læringsaktiviteten falt bort for å bli erstattet av videoforelesninger. Kanskje er ikke det synd, men jeg tviler på at jeg er den eneste læreren som liker aller best å prate med hele klassen?

Når det har sagt, så er jo tanken om det omvendte klasserommet fantastisk! Jeg har alltid likt tanken om at elevene når som helst kan kunne se igjen en forelesning, og nettopp derfor er jeg i gang med å forsøke meg på dette. Men det tar tid - laaang tid å lage en presentasjon hvor kommentarer, tekst og bilder utfyller hverandre! Hvis noen som har oversikten over hvor alle slike gode presentasjoner befinner seg, gi meg beskjed. Jeg deler min(e -hvis jeg orker å lage mer enn en...) her.

Det endelige målet er at jeg skal lage læringsressurser som er like fengende som dette:

Bildet er tatt av Ed Yourdon

EUREKA - det moderne prosjektet!

2011-11-08T11:55:00.000-08:00

Noen ganger føler jeg meg dum. Det er særlig de gangene jeg finner noe jeg tenker at jeg åpenbart burde funnet, forstått eller skjønt for lenge siden. I slike sammenhenger er min ryggmargsrefleks alltid å meddele verden om min dumskap. Dette har to effekter som begge er positive: a) Jeg gir mine medmennesker en god anledning til å le av min ignoranse, eller b) Jeg får reddet ikke bare meg selv, men kanskje - hvis jeg er heldig- et menneske til fra ignoransens klamme favntak.

I mange år har jeg lurt på hvordan jeg skal angripe dette vage "det moderne prosjektet". Og så - i dag - var det et googlesøk unna! Takk til Hans Petter Ulleberg for å ha delt denne forelesningen, og takk til Tine Arntzen for å ha holdt dette foredraget (Selv om kildehenvisningene kunne vært bedre).

Kanskje var det akkurat dette foredraget de folka som skrev Kunnskapsløftet hadde hørt da de satte dette inn i læreplanen.

Bildet er funnet på flickr, tatt av Bre Pettis

Wiki-

2011-10-27T03:43:00.000-07:00

Jeg elsker Wikipedia! Jeg elsker wikibøker! Jeg elsker wikimedia! Kort sagt: Jeg elsker wikiprinsippet!

Men hva er det egentlig?

De fleste jeg kjenner bruker Wikipedia som en av hovedkildene sine når de søker på nett. De fleste jeg kjenner stiller seg imidlertid også kritiske til Wikipedia og mener at det ikke er etterrettelig. Når jeg tar det opp, spør også de fleste meg om det virkelig er slik at hvem som helst kan skrive i Wikipedia (Disse siste treffer jeg fortsatt på, selv om Wikipedia begynner å bli veletablert.) Det er imidlertid ikke så mange som vet hvordan man kan undersøke kvaliteten på en artikkel. De fleste kjenner til og forholder seg til kildene som står oppgitt nederst i artikkelen, hvis de er der, men faner som "Vis historikk" og "Diskusjon" er derfor ukjent for de fleste. Og det er jo her det virkelig interessante blant alle wikiutgivelser finnes.

Hvorfor er dette så ukjent? Hvorfor vet ikke folk at man kan sjekke hvem som har skrevet en artikkel, hvilke endringer ulike brukere har gjort, hvilke faglige, visuelle eller politiske diskusjoner som oppstår rundt artikkelen? Det er jo dette som er wikiteknologiens største styrke - denne åpenheten. Og denne åpenheten, dette fellesskapet, denne delingen av kunnskap framholdes jo som kollektiv intelligens, en slags ny intelligensform som nå enkelt oppstår som følge av internett og web 2.0-prinsippene.

Det er mange som har jobbet med wikier i skolesammenheng. Jeg vet Ingunn Kjøl Wiig har laget i hvert fall en. Selv har jeg noe erfaring med wiki. Vi brukte wikiteknologi i forbindelse med European Whispers. Dessverre var terskelen for å komme i gang høy, det ble derfor i praksis jeg som gjorde mange av endringene. Men, de andres deltakelse kom seg noe etter hvert, og det praktiske i teknologien ble etter hvert klart. Vi kan kanskje ikke snakke om reell kollektiv intelligens her, men wikien er et kollektivt produkt. Vi hadde alle et ansvar for at wikien framsto slik vi selv ønsket. Og dette var en svært positiv erfaring. Wikien skulle representere oss alle, og dersom noen var misfornøyd med noe, fantes det ingen unnskyldning for ikke å løse problemet selv.

Likevel, en slik individuell wiki er knapt som en smule sammenliknet med det enorme kollektive prosjektet som Wikipedia er, men det går kanskje an å koble disse tingene sammen. Og det er dette jeg har tatt opp med mine elever. Dersom de ikke er fornøyde med en artikkel i wikipedia, gjør noe med det selv. Wikipedia er vårt alles leksikon, og vi har alle et ansvar for at innholdet som står der er etterrettelig.

For dette er jo det nye i verden. Vi er jo alle relevante bidragsytere til den kollektive kunnskapsdatabasen. Og i ånd av dette har jeg i norsk en ambisjon om å lage en egen wikibok om glemte forfattere. Wikien ligger der, klar til bruk, og så får vi se etter hvert at prosjektet blir vellykket. Foreløpig er det lite som har skjedd. Jeg tror elevene synes ideen er spennende, og det er alltid morsomt å finne fram en ukjent "perle", men foreløpig er prosjektet kvalt av skriving og fordypningsemner, muntlige presentasjoner og framføringer.

Men som dere ser, er wikien åpen. Dersom dere liker prosjektet, hvorfor ikke bli med? Finner du/dere en spennende dikter dere har lyst til å dele med andre, beskriv han eller hun her og presenter gjerne ett eller flere verk. Hvis vi alle kan delta i en kollektiv intelligens, så kanskje dere nå ser starten på en utømmelig litterær database full av obskure diktere som for lengst er ute av den tradisjonelle litterære kanon. Føles det som en passende utfordring?

Bildet er hentet fra Wikipedia

Kunsteriske uttrykk og flere vurderingsskjemaer

2011-10-23T23:47:00.000-07:00

Det er lenge siden sist. Akkurat hvorfor er vanskelig å si, men fra å være sterkt faglig orientert, er jeg nå kanskje litt mer opptatt av kunstneriske aktiviteter som går mer inn i den generelle delen av læreplanen. Ettersom jeg ennå ikke har funnet ut hvordan dette kunstneriske uttrykket skal integreres i fagene, blir det kanskje også mindre å skrive om. Den kreative prossen som oppstår når man sammen skal arbeide fram et uttrykk, er utfordrende og spennende. Og jeg tror at den gjør noe med deg som menneske. Under finner dere oppsummeringen av møtet i Paris.

European Whispers - Final meeting in Aubervilliers by leslogesdupossible

Men det er ikke lett å skrive om dette - særlig når man selv kanskje har flere spørsmål enn svar.
Da er det jo ekstra hyggelig når noen henvender seg til meg, etter å ha lett her i bloggen, men ikke funnet det vedkommende lette etter, og etterlyser flere skjemaer. Disse skjemaene er vurderingsskjemaene vi på Kongsskogen bruker i fransk skriftlig for å vurdere skriftlige tekster på nivå 2 og nivå 3. De er utarbeidet av franskseksjonen i fellesskap. Som jeg tidligere har nevnt, er vi opptatt å av å definere positive kriterier, men det er vanskelig, og særlig på karakterene under middels måloppnåelse sniker det seg fort inn noen negative kriterier. Uansett her er skjemaene - endre dem gjerne! Start gjerne en diskusjon!

Lek til læring

2011-06-08T12:40:00.000-07:00

I løpet av European Whispers prosjektet, har jeg kommet i kontakt med mange spennende mennesker. En av dem er Susan Clarke som driver B-arts i Stoke i England. Dette er en gruppe som gjennom ulike sosiale programmer jobber med å fremme læring enten for å bedre livsdugeligheten til innvandrere, rusmisbrukere eller andre vanskeligstilte grupper, men også blant vanlige elever.

Susan fortalte meg om et samarbeidsprosjekt de hadde hatt med en skole i Stoke. Skolen hadde valgt ut elever man mente presterte under deres egentlige ferdighetsnivå i matematikk. B-arts' gruppe ble satt på saken: Gjennom å arbeid med andre kunstneriske uttrykk som for eksempel lanternelaging (geometri) eller aktiviteter elevene selv likte, fotballdataprogrammer (sannsynlighetsberegning) skapte de positive mestringsopplevelser. Når de fikk elevene til å fokusere på å huske den positive mestringen og strategien de brukte for å lykkes, fikk de også elever som lenge hadde hatt vansker med å få vist sine ferdigheter, til å lykkes med matematikk i stressende situasjoner.

Stor var derfor gleden da jeg kom over denne artikkelen i Aftenposten. Dette har jeg, i tråd med urionisk 70-talls-reformpedagogikk-ånd, stor tro på! Til høsten skal de synges franske verb, det er helt sikkert!

Alt arbeid forgjeves?

2011-06-04T23:38:00.000-07:00

Og plutselig var de der... de offentlig utformede vurderingskriteriene. I årevis har man snakket om betydningen av at de utformes lokalt og at alle skoler må utforme sine egne sett, og så - uten av noen fikk vite det på forhånd og uten at det ble debattert, i hvert fall uten at jeg fikk det med meg, så var skjemaene bestemt.

Er det greit? Betyr det nå at all skriftlig vurdering vi skal gjøre gjennom skoleåret, og på alle nivåer, skal være i henhold til dette skjemaet? For det er jo slik det kommer til å bli. Det sier seg selv at når standarden defineres så klart fra myndighetene, vil man være direkte uansvarlig som lærer dersom man forholder seg til andre kriterier. Et mål er jo nettopp at eksamen skal være en prøve der de vurderes etter de samme kriteriene som gjennom resten av året.

Men hva så med kriteriene? De er greie nok - som alle slike skjema. Selvsagt får man ikke beskrevet alt i et slikt skjema, men det viktige blir da om skjemaet skiller godt nok mellom karakterene? Jeg vet ikke om synes ikke det. Det brukes subjektive vurderingsord som "stort sett mestre", "ryddig", " på en stort sett oversiktlig". De er selvsagt vanskelige å unngå, men når den generelle formuleringen er ganske lik og det er de subjektive vurderingsordene som skal skille nivået, blir det vanskelig. Dette ser vi for eksempel på kategorien vurdering av språk og kultur. Her skal både 2, 3-4 og 5-6 skal kunne "forklare, vurdere eller drøfte språk-kulturforhold", men det er måten de gjør det på som skiller karakterene. Er det ikke nettopp på dette området de ulike nivåene vises klarest. En 2 får sjelden til å forklare, vurdere eller drøfte, eller? Den tekstkompetansen det virker som om man må ha for å få 2, framstår også som høyere enn den tekstkompetansen jeg tidligere som sensor har latt passere. Og hvorfor står det ingenting på 1. Får de ikke til noen ting? Er besvarelsen tom? Skal ingen strykes?

Hvordan kommer andre til å forholde seg til disse skjemaene?

Bildet er Tizianos Sìsifo fra Wikipedia

European Whispers

2011-05-13T12:53:00.000-07:00

I etikettsamlingen på siden finnes det en etikett som heter European Whispers. Dessverre er det ikke postet så mange innlegg under denne etiketten, og akkurat hvorfor vet jeg ikke. Bak dette navnet skjuler det seg nemlig et EU-prosjekt jeg er utrolig stolt og glad over å få være en av initiativtakerene til.

Siste prosjektsamling ble nå nylig avsluttet i Aubervilliers i Paris med 70 deltakende fra 7 europeiske land. Prosjektet begynte som en utvekslingsidé i 2008 og ble støttet med Grundtvig-midler i 2009. Og siden har antallet deltakere vokst i antall. Ved møtet i Santoña deltok 13 deltakere, ved møtet i København deltok 30, ved møtet i Oslo deltok hele skolen vår i tillegg til at vi hadde 30 gjester. I Lingen deltok 50 besøkende og 60 stedfastestudenter, mens i Aubervilliers var det 60 besøkende som deltok på 5 dagers prosjektsamling. Her jobbet vi i i ulike workshoper som alle var inspirert av byen eller hadde som mål å formidle noe av byen. Grunnprinsippet i prosjektet er å bruke kunstneriske uttrykksformer, og denne gangen arbeidet vi med masker og bevegelse, drama, lyd og musikk, social design (noe ingen egentlig vet hva er, men som endte opp med gratis avfotografering av Aubervilliers innbyggere på torget) og resirkulering.

Til sammen har omtrent 100 mennesker fått reise på tur som en følge av prosjektet i tillegg til alle de "lokale" som har fått delta på prosjektmøtene de ulike stedene. I Aubervilliers i teateret som drives av Les frères poussière ble blant annet noen av oss utsatt for "les souffleurs - commandos poétique".

Det har vært en sjelsettende opplevelse for alle oss som har fått delta!

Bildet er tatt av 93aubervilliers og er copyrightbeskyttet på flickr., men siden det, blant annet, er et bilde av meg, synes jeg det får være greit.

Vurderingsskjema for fagtekster

2011-05-13T12:37:00.000-07:00

Så nærmer eksamen seg. Elevene i norsk vet de opptatt 26. mai, og elevene i fransk vet at 20. og 23. mai skal de til pers. Det er tilsynelatende ingen panikk i noen av leirene.

Kanskje er det fordi de føler seg ganske sikre på hva de må gjøre og hvordan de vurderes. De fleste skoler over det ganske land opererer vel ved vurderingskriterier enten i form av dokumenter eller i form av skjema. Dette skjemaet laget vi i norskseksjonen hos oss for vurdering av fagtekster på VG3-nivå i norsk skriftlig. Dersom noen har kommentarer eller innspill, er det bare å skrive i vei. Min generelle erfaring er at jo flere hoder som tenker om det samme, jo bedre blir det!

Vy>Vx...

2011-04-27T13:08:00.000-07:00

...skriver Beate Grimsrud i Søvnens lekkasje (2007) og plasserer med dette forskjellsbehandling basert på grupper elegant inn i en matematisk formel. Og nettopp denne følelsen av at noen er mer verdt enn andre, er så påtrengende i Christopher Isherwoods fantastiske A single man. Utover at det er en nydelig roman om lengsel og savn, er det også noen ganske morsomme beskrivelser av forløpet av en undervisningstime.

Som lesere kanskje har registrert, har jeg et privat pågående kvinnelitteraturprosjekt. Som romanleser har jeg nemlig, som Monika Fagerholm så enkelt men presist formulerer, intuitivt tatt det mannlige perspektivet for å være et objektivt menneskeperspektiv. Med det har avskrevet litteratur om og av kvinner som er sårede, sinte, frustrerte, fortvilte, utsatt for overgrep eller fanget i virkelighetens skvis mellom hva de trodde de skulle bli og det hverdagen medfører, som vinklet, farget, politisert eller irrelevant. Det er jo alltid godt når man i etterpåklokskapens lys kan le av egen dumhet.

For i det siste har jeg lest Siri Hustvedts Sommeren uten menn, og der Straume i NRK synes essaypartiene ikke fungerer, er det nettopp disse partiene jeg liker best. Det er alt dette jeg skulle ønske jeg kunne formulert med like lekende enkelthet i debatten-om-hvorvidt-vi-er-født-sånn-eller-blitt-sånn.

I tillegg kom jeg for en tid tilbake over dette intervjet med Åsa Moberg på SVTs Babel. I programmet gjenopplever hun det hun kaller sitt "signingsøyeblikk". I hennes tilfelle da Horace Engdal ga hennes bok om Simone de Beauvoir en entydig ros som hevet hennes litterære status. For noen er virkelig y, og den er virkelig større enn x, og når x da plutsetlig fjernes fra sin gruppe og innlemmes i y-gruppen, så skjer det noe med en...

Bildet er hentet fra theoi.com og viser Nike fra Samotrake slik hun står i Louvre.

Eksamensinnspurt, midtterminvurdering og sjekklister

2011-04-14T11:49:00.000-07:00

Så kommer snart påsken, og som alle vet: Etter vinter kommer vår, og etter påske kommer eksamen.

I den forbindelse har jeg, mitt skjemavelde tro, laget en oversikt over sentrale begreper i norskfaget. Listen er ikke særlig overraskende for de fleste norsklærere, men jeg mener den gir elevene en viss pekepinn om hva de bør ha kjennskap til dersom de skal få 4 i norsk.

Bruk den gjerne ved behov og gjør også gjerne endringer. Det er heller sannsynlig enn det motsatte at jeg har glemt noe...

Realitetsorientering og lesestrategier

2011-04-06T01:22:00.000-07:00

En blogg kan jo gjerne bli en eneste lang oversikt over suksesshistorier, og kanskje framstår denne bloggen også som det. Vi vil jo alle gjerne vise oss med smørsida opp, som en så poetisk sa. Ikke desto mindre kommer det her en innrømmelse og kanskje også et ønske om å be mine elever om unnskyldning: Jeg har nemlig lært to ting i det siste som jeg ikke kunne, men som jeg skulle ønske jeg visste for lenge siden. Det ene handler om lesestrategier.

Jeg kom nylig over denne siden da jeg googlet "reading strategies" i dag. (Det er direkte flaut at jeg ikke har gjort det før...) Provinsen Ontario i Canada har laget denne utrolig lettfattelige oversikten over hvordan lærere kan undervise i lesestrategier. Det er rett og slett en stor PDF-fil med lesestrategiopplegg! Hurra og takk til Ontario!

Heretter finnes det ingen unnskyldning for meg som lærer lenger, og mine elever kan forvente intens jobbing med dette i de siste månedene av skoleåret!

Flagget er fra Wikipedia

Å skrive artikler og fagartikler

2011-03-23T13:07:00.000-07:00

Etter at vi har hatt skriveinnleveringer pleier vi å ha en gjennomgang av utdrag av enkelte tekster i klassen etterpå. Tekstene er selvsagt anonymisert, og karaktermessig sprer de seg gjerne over hele skalaen. Vi leser teksten høyt, deretter kommenterer elevene selv og så kommenterer jeg. Dette er tøft, kanskje særlig fordi jeg ikke egentlig har gjort det på den rette måten. Mitt åpningsspørsmål til elevene etter at vi har lest er: "Hva likte du med denne teksten?", og da finner de mange spennende ting de liker med teksten. Men samtidig er det også raske med å finne ting de ville hatt annerledes.

Å skulle skrive fagtekst er lett, eller? Når jeg begynner med en ny VG 1-klasse, har jeg som oftest en slags forventning om at de vet sånn omtrent hvordan en fagartikkel er. Det er jo en saklig tekst, ikke sant? Den er upersonlig uten en klar "jeg", det er en tekst hvor man redegjør for et emne, hvor man diskuterer påstander og vurderer argumenter. Og så kommer dette komplett uforståelige bildet av FISKEN!

Stor var derfor lykken da jeg fant dette kurset fra Gyldendals Panorama. Skjemaet er slik det står, ikke helt egnet for elever, men som utgangspunkt for et lærerstyrt opplegg om å skrive fagartikkel er det bra.

For det første gir det deg mulighet til å jobbe med ulike setningstyper. Det er klart det er enklere å forstå fordelingen "påstand", "eksempel", "forklaring/begrunnelse/årsak" og "nyansering". I hvert fall når man har jobbet mye med denne typen setninger i timene. Og da plutsetlig får lærer og elev et felles begrepsapparat. Det er ikke lenger: " Dette avsnittet er tynt", men "dette avsnittet mangler forklaringssetninger og eksempel" og (forutsatt at de skjønner begrepene "forklaringssetninger" og "eksempel" - hvilket mine elever heretter skal drilles i) vi er kanskje endelig på bølgelengde. Det siste er i hvert fall planen!

Le bonheur est une bande dessinée bien faite et pas trop longue

2011-02-28T12:05:00.000-08:00

For første gang har jeg en nivå 2 gruppe som skal ha avsluttende eksamen i fransk. Og la det bare være helt klart: Spenningsnivået er skyhøyt hos både elever og lærer. Kan de nok? Klarer de å få vist alt de kan? Er det utfordrende nok for de flinke? Holder de svakeste ut uten å miste motet?

Språket fransk for meg er en kilde til lykke. I følge min samboer lyser jeg av glede når jeg får snakke fransk - og jeg tror det stemmer. Det er nesten l'amour à la francaise.

Men hvordan kom jeg dit? Jeg husker jo selv den enorme frustrasjonen over vekslingen passé composé og imparfait som jeg aldri fikk til. Irritasjonen over alle verbendelsene man ikke hørte og derfor glemte, eller alle flertalls s-ene som forsvant ut i det sorte hullet av frustrasjon, irritasjon, manglende følelse av framgang eller kanskje snarere stagnasjon. Og jeg ser de samme følelsene hos mine elever.

En av de største utfordringene som lærer er jo sjelden at du ikke forstår elevenes følelse av stagnasjon og frustrasjon, men snarere at man føler seg hjelpesløs i møte med den. For selv om jeg elsker å lese, skrive og snakke fransk, så gjør definitivt ikke mine elever det! Hva gjør jeg feil? Hvorfor klarer jeg ikke å formidle gleden over å beherske et språk?

Likevel, er det slik når "utgangspunktet er som galest, blir tidt resultatet originalest" som Peer Gynt sier? Resultatet er uansett ikke originalt i mine timer. Etter mye feiling har jeg nemlig forkastet alt som heter originalitet og moro i fransk. Jeg tror mer på metoden som Eddie Izzard aldri glemte. Og dersom mine elever kunne gjøre Eddie Izzard dette etter, er jeg ikke i tvil om at det kunne gått helt OK, i hvert fall på en muntlig eksamen.

kan fungere? Sist jeg var i Paris fant jeg Fred Vargas novelle "Le marchand d'éponges" som tegneserie. Plutselig var 20 tunge tekstsider forvandlet til 50 sider bilde og tekst. For min gruppe ble hele det litterære prosjektet mye mer oppnåelig og dessuten - hva er vel mer fransk enn kvalitetstegneserier? I tillegg: Å lese krim kan jo ses på som samtidslitteraturens samfunnsspeil. For den nette sum av €5 er herligheten tilgjengelig à la FNAC en ligne.

Analyser av reklamer, sammensatte tekster, skjemaer

2011-02-17T01:35:00.000-08:00

Dette er jo den tiden på året hvor elevene, og da særlig elevene på VG3 går inn i en hektisk periode. Fra mars av og utover vil det gå slag i slag med heldagsprøver og eksamener. Og så, når alt det er ferdig, begynner det nye livet!

Mine elever skriver for tiden for harde livet både på særemner, skriveøkter og foredrag - og stressnivået øker. Og det er jo derfor disse skjemaene er så fine å ha. Stressnivået synker, hjerterytmen faller til ro og de får gjort det de skal. Denne gangen legger jeg ut ett skjema for analyse av sammensatte tekster.

Bildet er hentet fra Holmens og er en reklame for Rema 1000

Lenge siden

2011-02-09T13:37:00.001-08:00

Det er lenge siden sist. Men skjema produksjonen foregår fortsatt, om enn kanskje i et litt lavere tempo enn før. Det siste skjemaet jeg laget er for analyse av fagtekster/fagbøker. Skjemaet har mange fellestrekk med skjemaet for analyse av retoriske tekster, men her er ikke målet at man skal bruke de retoriske begrepene. Jeg vet mange liker disse begrepene, selv er jeg ikke så sikker, og i enkelte tilfeller synes jeg nesten de kan bli litt påklistret.

Uansett, her er det siste skjemaet. Gjør som vanlig gjerne endringer.

Diktanalyser, skjemaer og literacy

2010-03-17T05:07:00.000-07:00

Da jeg en gang studerte norskdidaktikk, leste vi en artikkel som jeg siden stadig vekk kommer tilbake til. Denne artikkelen er skrevet av Shirly Brice Heath og heter: "What No Bedtime Story Means:(..)". Svært grovt fortalt skriver hun i denne artikkelen at middelklasse-foreldre, gjennom sin lesing og samtale om litteratur med barna, gir elevene en taus kunnskap om spørre-svare-sekvenser som forbereder barna på skolegang. Denne tause kunnskapen gjør at middelklasse-barn allerede fra tre års alder har ervervet en leseradferd som passer i skolen.

Her forleden kom jeg over Heath igjen, denne gang i den siste boka til Sylvi Penne, Litteratur og Film i klasserommet (2010). Her beskrives to elevers møte med et dikt i High School. Den ene eleven, Mary, har kjennskap til en litterær diskurs og bruker den i møte med diktet. Den andre eleven, Maria, kjenner ikke til denne diskursen og bruker seg selv i lesingen av diktet. Selv om begge lesemåtene har vært dyrket og akseptert i undervisningen, er det Mary, som kjenner til den litterære diskursen, som får de beste karakterene. Dessverre for Maria, er Marys kjennskap antakeligvis noe hun har med seg hjemmefra.

I mine klasser kjenner jeg mange som Maria, men også noen som Mary. Men det er nok særlig for elever som Maria at norskstilen framstår som en litt mystisk og mytisk tekst. Hun vet at hun ikke kan skrive om noe hun er opptatt av, at hun med stor sannsynlighet må skrive analyser eller reflektere over en tekst, et bilde eller liknende, akkurat hvordan denne teksten skal komponeres, hva den skal bestå av, hvilke begrep som er passende, det tror jeg ikke hun er sikker på. Derfor min store kjærlighet for skjemaer. Gjennom skjemaer blir veien gjennom diktet som å følge en oppskrift, og resultatet blir som oftest helt akseptablet. I disse fullføre-og-bestå-tider, er det ikke så verst bare det.

Vedlagt denne gang følger mitt skjema for diktanalyser. Skjemaet ligger åpent tilgjengelig i Google.docs. Dersom dere ser mangler eller svakheter ved skjemaet, legg gjerne inn en kommentar her før dere endrer, så kan andre delta i utviklingen.

Hjernevask og argumentasjon

2010-03-09T10:26:00.001-08:00

Som man kanskje har skjønt, har jeg vært litt av en Tv-slave i det siste. Og siste nytt på TV-fronten, i hvert fall for oss som får Aftenpostens morgennummer på døren (her virker det for øvrig som om Harald Eia og Hans Martin Ihle har forrang på mandagskronikker), er Hjernevask.

Personlig ble jeg, mot min vilje, veldig provosert av kronikken om kjønn som kom mandag 1. mars. Og provokasjonen ble ikke akkurat mindre da jeg dagen etter diskuterte programmet og hvordan de ulike forskerne framsto. I lys av dette var det befriende å lese Jens E. Kjeldsens gode retoriske analyse av programmet. Analysen setter fingeren nettopp på programmets vinkling, og den forklarer hvorfor det virker slik det gjør. Hvis man fortsatt lurer på hvorfor det er viktig med retorisk analyse i norskfaget, finner man svaret ved å lese Eia og Ihles kronikk, ved å se Hjernevask 1 og ved å lese Kjeldsens analyse av det hele.

Bildet er av Aristoteles og er hentet fra Wikipedia

Min drømmeserie

2010-02-24T13:10:00.000-08:00

I disse OL-tider er det godt for oss TV-slaver å ha PVR. Og seriene vi for tiden stuer oss foran TV-skjermen for å se her i heimen er Klasse 10b og Med blanke ark og Lærerne. Her møter vi den ene elev-og lærerestereotypien etter den andre. Om det er til underholdning eller gremmelse er en annen sak.

I den ene TV-serien er elevene så heldige at de blir reddet fra sine vanlige, udugelige lærere og i stedet får 10 superengasjerte og dyktige lærere. Disse lærerne ser endelig hver enkelt elev med de styrkene og svakhetene de har. De stiller strålende forberedt med motiverende opplegg, gode tilleggsressurser og alltid forslag til alternative strategier og arbeidsmåter. I den andre serien blir ti svake, men motiverte elever kjørt gjennom en omfattende kartlegging, med påfølgende opplæring i individuelt passende arbeidsformer før de vender tilbake til sitt vanlige habitat for å se om de klarer å ta medisinen sin. Og til slutt har vi serien om lærerne. Her er den unge nyutdannete som jobber og jobber, men som ikke får kontroll på klassen og som føler seg ganske mislykket, men også den erfarne læreren som har utarbeidet en rekke erfaringsbaserte strategier for å skape gode arbeidsforhold for seg selv og elevene.

For meg som seer er problemet bare at jeg egentlig ikke vil se noen av disse seriene. Jeg vil ikke se hvordan verden kan være hvis all hverdag ryddes unna, jeg vil ikke se hvor betydningsfull den ene fantastiske læreren kan være, og jeg vil ikke se enda en gang se hvordan den ene læreren lykkes mens kontorkollegaen mislykkes uten at de egentlig vet hva naboen gjør.

TV-serien jeg vil se er skolens variant av "Hellstrøm rydder opp". Jeg vil se serien om hvordan noen dyktige pedagoger og administratorer kommer inn og hjelper lærere og ledere til å bli bedre. De "udugelige" lærerene som elevene i 10b ble kvitt for en stakket stund skal jo undervise nye kull med unge, hadde det ikke vært en bedre idé av rektor å få inn et team av veiledere som kunne bistå lærerne til å bli bedre så 10b ikke skjedde igjen? Hadde det ikke vært bedre om superlæreren arbeidet målrettet som veileder på en skole og dermed kanskje reddet 300 elever i stedet for å måtte fly land og strand rundt og bare redde 10? Og hadde det ikke vært flott om den ene læreren fikk lære gjennom å observere og å bli observert hvordan kollegaen i naboklassen løste sine utfordringer i stedet for å måtte se det på TV?

Bildet er publisert på flickr.com av Old Shoe Woman

Kvinnelitteraturens endelige død

2010-02-03T11:35:00.000-08:00

Det må være fantastisk for enhver forfatter å se hvordan ens verk, gjennom debatten som oppstår rundt det, stadig vokser seg større og viktigere. Den siste utviklingen i debatten rundt Knausgårds kamp har jo da forgrenet seg til en debatt om den moderne farsrollen. Men er dette egentlig en ny debatt?

Mitt svar er nei.Alle de innspill som kommer knyttet til den nye farsrollen er jo egentlig reaktualisering av problemstillinger som har vært sentrale i kvinnelitteraturen de siste 100 år. Er det ikke Knausgårds dilemma mellom vektingen av familieliv og kunstnerliv som også er tema for Sigrid Undsets Jenny? Er ikke Knausgårds frustrasjonen over å bli heftet av familiens forpliktelser den samme som Sigrid Undset opplevde i sitt forfatterskap? Så hvorfor later vi som om innholdet i debatten er nytt?

Etter mitt skjønn er farsrolledebatten mannens mulighet til å synge gamle sanger i en ny innpakning. Tematikken i Knausgårds andre kamp og som også tas opp av Bjørkeng og Kjøs, har eksistert så lenge kvinner også har hatt arbeid utenfor hjemmet. Dessverre har skildringene av deres dilemmaer og frustrasjoner vært forvist til den ikke allmenngyldige «kvinnelitteraturen». I så måte bebuder kanskje Knausgårds kamp, som mange småbarnsforeldre vil kjenne seg godt igjen i uavhengig av kjønn, den endelige og lenge ønskete døden for kvinnelitteraturen. For når refleksjoner rundt emner som barnepass, fødsler og familieliv blir viktig mannslitteratur, finnes det da lenger noe som er kvinnespesifikt?

Bildet er tatt av Jon Åslund og er publisert på fra Flickr.com under en cc-lisens.

Hva er en god tale?

2009-12-10T11:30:00.000-08:00

Det er jo umulig ikke å kommentere: Når man først snakker om muntlighet, må jo vår tids politiske superstjerne Barack Obama og hans talegaver kommenteres, spesielt når talegavene utøves i Oslo rådhus i anledning Nobels fredspris. Hvorvidt han er en så stor politisk begavelse som han er en taler, er det ennå for tidlig å avgjøre, men man skal ikke se bort fra at han vil bli stående som en av det 21.århundres store talere.

Obamas tale var en filosofisk tale hvor han redegjør for hvorfor han mener at fred ikke alltid kan oppnås uten vold. Formålet med talen er å legitimere amerikansk krigføring samtidig som han ønsker å skissere hva som kreves for å oppnå en stabil fred. Obama snakker med andre ord om "krig og fred og sånn", et tema som behandles i alt fra missekonkurranser til, ja nettopp, fredsprisforedrag.

Jeg vil ikke her begi meg ut på en retorisk analyse av talen, men det er vel sannsynlig at man i dagene som kommer vil drive med en del retorisk analyse rundt om i norske klasserom. Selv ville jeg brukt anledningen til å vise talens betydning opp gjennom historien. Store taler har påvirket handling, se bare på Urban IIs tale i 1095 eller talene til de politiske lederne under 2. verdenskrig. Samtidig er Obamas taler her eksempliflisert med Nobelforedraget (trekk fram til ca 54 minutter), så rike på retoriske virkemidler og han selv en glitrende orator at talene er gode utgangspunkt for en rask innføring i de begrepene man bruker for å analysere taler og talens bestanddeler.

Bildet er fra Wikipedia

Hva er en god presentasjon?

2009-12-09T02:34:00.001-08:00

Tidligere skrev jeg om mine erfaringer etter muntlig eksamen. Alle Osloskolene har, som mange andre steder i landet, 48 timer forberedelse, og elevene stiller med en PP-presentasjon og et forberedt foredrag og er klare for en faglig samtale etter denne presentasjonen. Presentasjonene jeg overvar var på mange måter i samme sjanger og lik i form som de presentasjonene mine egen elever har. Den bestod av en rekke lysark, i hovedsak dekket med bombepunkter som elevene snakket fritt rundt.

Dette bringer meg tilbake til en liten diskusjon om utforming av muntlige presentasjoner som oppsto på grunnlag av noen vurderingsskjemaer jeg la ut, og som Leif Harbo videreutviklet. Hovedpoenget mitt i denne sammenhengen var hva var en presentasjon med god design. Det er ikke umulig at Leif Harbo har sett en av presentasjonene til Lawrence Lessig ( hjemmeside), mannen som er sentral i utviklingen av CC-lisensene. For meg var dette mitt første møte, både med Lessig og med en ny måte å bruke PP på.

Etter å ha sett denne presentasjonen vokser noen viktige spørsmål fram som norsklærere. For meg blir det klart at det er i ferd med å vokse fram en (nok) ny sjanger muntlig presentasjon. Å holde presentasjoner som dette kommer om få år til å være vanlig under eksamen. Dette er en presentasjonsform som skal opplyse, men samtidig underholde, dette er "edutainment" , eller levende fjernsynsdokumentar. Dette innebærer at vi som norsklærere også må innlemme framføringer som dette i vårt repertoar. Denne framføringsformen er imidlertid best egnet, slik jeg ser det, til å debatere en problemstilling der tilhørerne allerede er godt inne i temaet. Framføringsformen er ikke egnet til å introdusere et nytt emne, ei heller til å strukturere fakta, ei heller skape en enkel måte å repetere et emne.

Bildet er hentet fra Wikipedia.

Lesebrett

2009-11-13T05:44:00.000-08:00

I en av Holbergs epistler (nr 3) skriver han at "(...) den Lethed og Magelighed, som Trykkekunsten fører med seg (...) bebyrde[r] Verden med en uhørlig Mengde unyttige Skrifter (...)". Selv i en tid da bøker var forbeholdt noen få velhavende og lesekyndige, kom det altså unyttige skrifter.

Man kan jo undre seg over hva den godeste Holberg ville sagt til de nye lesebrettene som nå er i ferd med å innta de lesende hjem. Vårt lesebrett ankom forrige uke, og jeg har allerede unnagjort flere handleturer i Amazons bokhandel og pløyd meg gjennom noen av bøkene også.

Selve leseopplevelsen er nesten som en bok, bare litt enklere. Med en bok trenger man to hender for å bla, mens her gjøres dette med enkle håndtrykk. Lesebrettet veier nesten ingenting og er dermed enda lettere å holde opp. I tillegg har man tilgang til bokhandelen tjuefire/sju - noe som jo egentlig er fantastisk - hvis bare bokhandelen hadde vært det. Selv er jeg jo en bokorm, en bokelsker og ikke minst en bokromantiker. Og selve bokhandelen må jeg innrømme er en skuffelse. Vel har de alt man kan ønske seg av engelskspråklige klassikere, men av samtidslitteratur fant jeg lite utover krim, populærlitteratur og kjærlighetsromaner. Det er åpenbart ikke alle forlag som ønsker å selge bøkene sine som elektroniske filer.

Personlig ser jeg på Kindle som et utmerket alternativ til alle pocketbøkene jeg kjøper, leser og gir videre, men det er klart at min plan om å bruke Kindle slik, foreløpig er begrenset av et litt mangelfullt utvalg i e-bokhandelen. Det er grenser for hvor mange romaner av Fielding, Sterne, Brontë-søstrene, Dickens og Austen selv jeg kan lese.

Mens vi så venter på bokens endelige død, og da kan vi nok måtte vente lenge, kan jo alle i mellomtiden rekke en tur til Antwerpen for å stikke innom et av verdens beste museer: Plantin Moretus. Og så får det være opp til den enkelte om man etter et besøk her fortsatt tør bruke et navn som "bok" på de trykksakene vi kjøper i kiosken for ikke å kjede oss.

Bildene er hentet fra engelsk Wikipedia.

Datoer i november

2009-11-09T12:50:00.000-08:00

Ettersom vi står friere i kunnskapsløftet til også å lese annen litteratur, tenkte jeg å benytte markeringsdatoen for Murens fall med å nevne nyere tysk litteratur som har grepet meg og som potensielt kan være relevant for elever. Grunnet egne mangler er dessverre listen ufattelig kort. Kom derfor gjerne med innspill.

Den siste tyskspråklige boken jeg har lest av en samtidig forfatter, utenom Herta Müllers roman som allerede er omtalt, er Juli Zehs Ørn og Engel (på norsk i 2004) om tre ungdommer som vikles inn i dop, mafia og hverandre. Dette er en ganske fengende bok. En annen tyskspråklig forfatter jeg har hatt stor moro av, og som kanskje er enda mer aktuell nå i disse Murfeiringstider, er Wladimir Kaminer. Selv har jeg lest Reisen til Trulala (på norsk i 2003/4?). Han er mer kjent for boken Russerdisko (2000). Her er det fornøyelige historier om emigranttilværelsen og tilværelsen i Øst-Europa på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet.

Min personlige favoritt av tyskspråklige forfattere er imidlertid W.G. Sebald. Hans roman, Austerlitz (2001), grep meg i så stor grad at jeg måtte besøke Antwerpen bare for å ha sett sentralstasjonen. Tematiseringen av subjektive og kollektive minner fra 2. verdenskrig og vekslingen mellom fiksjon og fakta er igjen aktualisert, om enn i helt annen form, i Fløgstads siste roman Grense Jakobselv. Det er imidlertid mange som ikke liker ham - likevel mener jeg at Austerlitz, der sidene i tillegg til tekst også inneholder illustrasjoner og fotografier som bygger opp rundt fiksjonen, kan være interessant for elever å lese nettopp for å diskutere hvordan man skaper fiksjon.

(Andre nære datoer med litterære referanser er 5. november med Guy Fawkes night. Her har Alan Moore laget den kjente tegneserien V for Vendetta (1982-1989).Hovedpersonen går med Guy Fawkes-maske. Ellers har vi jo også 11. november da våpenhvilen som avsluttet 1. verdenskrig ble inngått. Her er det mye å ta av, det første som faller meg inn er Intet nytt fra Vestfronten (1929), Tre Kamerater (1937) (Remarque) og Og solen går sin gang (1926)(Hemingway))

Sakprosa og skjønnlitteratur

2009-10-26T00:45:00.000-07:00

Jeg synes ofte det er vanskelig å få elevene mine til å lese sakprosatekster og jeg føler ofte at sakprosatekstene blir mer "for å lese noe sakprosa" enn fordi de passer inn tematisk med det vi arbeider med. Å få dem til å lese sekundærlitteratur opplever jeg som nesten umulig.

I det siste har det for meg blitt klarere å klarere at en måte å overkomme denne utfordringen på er at jeg neste gang jeg arbeider med VG3, vil fokusere mye mer på å jobbe tematisk med litteratur enn med perioder slik jeg i stor grad har gjort tidligere. Det er godt mulig dette vil føre til at elevene i mindre grad kjenner sine litterære perioder, men på den annen side, vil de kanskje oppleve litteratur på en annen og forhåpentligvis mer spennende måte.

Et slikt tema er inspirert av Daniel Mendelsohn fra forrige innlegg og Erling Sandmos artikkel i Prosa i forbindelse med "Fløgstad-debatten", knyttet til Kjartan Fløgstads roman Grense Jakobselv, som "raste" i sommer. Temaet jeg vil tilnærme meg er skillet mellom historiefortellingen som fiksjon og historiefortellingen som sakprosa. I denne sammenhengen er det mye relevant skjønnlittertatur, men også mye spennende sakprosa. Her går det an å bruke romaner som Fløgstads Grense Jakobselv (2009), Enquists Livläkarens besök (1999), Sebalds Austerlitz (2001), sakprosa som Alnæs' Historien om Europa (2003-2006) historie, Herodots (484-425 f.Kr) Historie (Norsk oversettelse 1960), Mendelsohns Forsvunnet (2006/2009) samt diverse avisartikler, essays og liknende om dette. Kanskje vil dette gjøre overgangen fra skjønnlitteratur til sakprosa enklere og kanskje vil motivasjonen for kildekritikk og - bruk øke? Det er lov å håpe...

Under finnes lenkene til enkelte av bidragene i "Fløgstad-debatten"

Pinlig fra Fløgstad.
Fløgstad i Dagbladet
Hjelperytter for Fløgstad
Morgenbladet 17.07
De lånte fjærs idéhistorie
Kunstnerisk frihet

Bildene er hentet fra Wikipedia

Hva kan vi bruke Nobelprisen i littertur til?

2009-10-14T02:04:00.000-07:00

I et intervju med Knut Olav Åmås i Aftenposten 12.10 sier den amerikanske forfatteren og litteraturkritikeren Daniel Mendelsohn at romanen er en"genre som er inne i de siste øyeblikk av sin eksistens. (...) folk ønsker rett og slett en god historie med en begynnelse, en midte og en slutt. Romanen gir dem ikke det lenger." Dette er et poeng om litteratur som har kommet opp før. Da jeg på fredag var innom min lokale bokhandel, fant jeg, til min og bokhandlerens forbløffelse, et eksemplar av årets Nobelprisvinner i litteratur, Herta Müllers, Mennesket er en stor fasan i verden fra 1986. Jeg skal ikke på noen måte kalle meg fullstendig oppdatert på store internasjonale forfatterskap, og navnet på årets Nobelprisvinner var for meg helt ukjent. I samtalen med bokhandleren kom det fram at ofte er navnene på Nobelprisvinnerne ukjent på forhånd, og salget av bøkene deres etter tildelingen øker kanskje noe, men kommer likevel sjelden opp på bestselgernivå.

Uten at jeg har særlig kjennskap til opplagstall, vil jeg anta at det ikke alltid har vært slik. En gang var de mest anerkjente forfatterne også forfattere som ble lest av massene. Forfattere som Hamsun, Undset, Øverland, Duun, Falkberget, Nederaas, Hoel, Mykle, Vesaas, Bjørneboe og Sandemose, ja nettopp - mange av de store norske forfatterne fram til ca 1970, var også forfattere som var bestselgere. Tidligere var det ikke slik at den virkelig gode litteraturen ikke bare var forbeholdt eliten, også massene leste den og kjøpte den? Hvor mange i dagens Norge er det egentlig som har lest Fløgstad, Solstad, Tiller, Lund, Fosse, Rasool, Ulven, Lunden, Berg - ja, er vi alle enige om hvem jeg sikter til med enkelte av alle disse etternavnene?

Forklaringen på dette er vel neppe at folk tidligere var så mye mer intellektuelle, men kanskje snarere at menneskets "narrative begjær" faktisk ble dekket av de store forfatterne. I sentrum for de store romanene sto en sterk historie - kanskje i motsetning til dagens store litteratur. Og her kommer jeg tilbake til Herta Müllers "petite merveille" - hennes vidunder av en liten roman. For selv må jeg innrømme at jeg elsker den. De korte små fragmentene av historier som fortelles nærmest som prosadikt. Hva er sant i fiksjonen, hva er drøm i fiksjonen? Men den store, klart fortalte historien som leseren kjenner og kan forutsi, mangler selvfølgelig. Og for meg er det nettopp dette som gjør denne romanen så besnærende.

Men er romanen tilgjengelig for massene? Jeg undret meg over om denne romanen i original språkdrakt kunne brukes som autentisk tekst? Setningene er så enkle, og språket er så enkelt, men likefullt er ikke meningen så enkel og den er absolutt ikke så lett tilgjengelig. Ville tyskelever egentlig forstått noe av handlingen? Er det mitt snobberi som gjør at jeg tenker at romanen ikke passer for massene? Er egentlig Herta Müller en forfatter med en folkelig appell, hun er bare ikke oppdaget ennå - i hvert fall ikke i Norge? Og hva slags litterær stamina skal vi forvente av elevene? Hva er viktigst for meg som lærer: At de leser ut boka eller at de møter en tekst de kanskje ikke liker, de kanskje ikke skjønner, og som gjør at de opprettholder sin forestilling om moderne litteratur som tåkeprat? Hvor langt skal vi strekke oss for å tekkes dem? Hva er målet med å lese, på norsk eller på målspråket? Og til slutt: Hvordan kan vi med sikkerhet vite hvilken litteratur fra i dag som blir stående for ettertiden?

Som leseren ser, forblir spørsmålet innledningsvis foreløpig ubesvart...

Bildet er hentet fra norsk Wikipedia.

Krigslitteratur

2009-10-06T01:14:00.001-07:00

Denne høsten har tilfeldigheter ført til at jeg har endt opp med å lese krigslitteratur - norsk sådann. Bøkene jeg har lest er Møte ved milepælen (1947) av Sigurd Hoel, 101 dager - en reportasjereise (2003) Åsne Seierstads reportasjereise fra Baghdad i 2003. Å lese Hoels og Seierstads bøker tett etter hverandre var en uventet opplevelse. Det som gjorde det rart, var nok først og fremst at jeg trodde jeg valgte to bøker som ikke hadde noe med hverandre å gjøre, men så viste det seg at det var nettopp det de hadde. Den ene boken er en roman som skal forklare hvorfor noen ble landssvikere, den andre er en journalistisk dagbok fra et krigsområde. Litterært sett befinner altså forfatterne seg i to ulike sjangre, i ulike tradisjoner og med ulikt tema. Likevel kan man sette merkelappen "krigslittratur" på begge bøkene, og plutselig ble det interessant for meg som norsklærer å lese bøkene i sammenheng.

Hoel er psykoanalytisk i sine forklaringer, men samtidig er presentasjonen av lidelse, angst, vold og død distansert, den er nærmest foredlet. Det konstateres at volden, smerten og døden er der, men den beskrives ikke. Torturscenene er ikke-eksisterende og medmenneskers angst og lidelse er formidles som en fattet historie, og sjokket og traumet som følge av angsten og lidensen er borte. Formålet er å forklare psykologiske beveggrunner. Bildene han får fram hos meg, framstår som fattede, som gjennomreflekterte og som gjennomanalyserte. Det er skildringen av mennesket som har gjennomlevd krisen, reflektert over den og skapt den historien rundt den han kan leve med.

Formålet med Seierstads prosatekst er å gi hennes rapport av krig. I så måte er Seierstads beskrivelser helt annerledes og til sammenlikning er volden, lidelsen og angsten i denne reportasjen nærmest barokk. Blodet flyter, hjerter hamrer, Seierstad skildrer angsten hos seg selv, men også lidelsen hos irakerne og hennes egen lammelsen i møte med dem er eksplisitt. Hun ønsker kanskje også å forklare beveggrunnene, men boken blir kanskje først og fremst en beskrivelse av en vestlig kvinnes møte med diktatur og krigshandlinger. Bildene hun framkaller er preget av blod, smerte, vold og utrygghet. Hun frammaner krigsbildene slik vi kjenner dem fra fjernsyn.

Så kan man så spørre seg, hva skyldes ulikhetene i beskrivelsene? Skyldes de ulike konflikter? Skyldes de at krigen i Norge, selv om den var reell og brutal for dem det gjaldt likevel ikke var så gjennomgripende som volden er det i dagens Irak?

Eller skyldes det sjangrene? Er det slik at romanen bruker andre virkemidler enn sakprosaen? Går det an å sammenlikne de to sjangrene eller beskrivelsene som kommer fram i dem?

Eller skyldes ulikhetene ulike perioder? Er en sober, nedstemt men fattet beskrivelse av angst og vold slik den er formidlet i Møte ved milepælen for lite sexy i dagens hjertehamrende, blodsmakende, dundrende og flimrete virkelighet? Vil ettertiden kalle dagens litteratur for nybarokk?

Bildet av Sigur Hoel er hentet fra: Store Norsk leksikon, bildet av Åsne Seierstad på SVT er tatt av Hacke. Det er publisert på flickr. com og er opphavsrettbeskyttet, men er her vist med Hackes tillatelse.

Oppsummering av erfaring fra muntlig sensorarbeid

2009-09-10T05:24:00.000-07:00

Som mange av mine kollegaer var også jeg gjennom muntlige eksamener i norsk denne våren. Dessverre hadde jeg ingen grupper oppe selv, men jeg hadde den store gleden å få være sensor. Det er en udelt glede å få være sensor, et sensoroppdrag er, i hvert fall i følge min erfaring, som å la to likelydende forståelseshorisonter møtes, for så å oppdage at de er forskjellige. Som man ser av tidsspennet, er dette noe jeg også har tenkt mye på i etterkant.

Mange av mine kollegaer har tidligere kommet fra muntlige eksaminasjoner og følt seg forpliktet til å gi gode karakterer, til dels svært gode karakterer. Forpliktelsen ligger i at eleven har oppfylt vurderingskriteriene til fulle, men samtidig sitter kanskje sensor igjen med en følelse av ikke å kunne vurdere en heletlig kompetanse, men mer en opptreden, en iscenesettelse av elevens kunnskap, framføringsevne, evne til å forstå rammene av vurderingskriterier og hvilke muligheter som finnes innenfor disse rammene. Selv har jeg tenkt at det kanskje skyldes dårlig samkjøring av vurderingskriteriene i forkant. I etterpåklokskapens lys ser jeg imidlertig hvor konkret man må være i samtalen med eksaminator i forkant for å unngå å komme i en slik situasjon.

For det første står det klart for meg at det er mange spørsmål knyttet til formalia slik som formelle innholdssider ved presentasjonen, vekting av presentasjon/ samtale, opplysninger om hvilken informasjon elevene har fått i forkant, hvordan de har fått prøve seg i liknende situasjoner tidligere, hvor kjent de er med vurderingskriterier og liknende som jeg ved neste anledning ikke vil overlate til tilfeldighetene.

Gruppen jeg vurderte hadde mye å komme med, men de hadde en forventning om vektingen av helheten, noe på foredrag, mest på samtalen etterpå, som jeg ikke entydig hadde avklart med eksaminator. I tillegg hadde de visse mangler ved presentasjonene, slik som en spisset problemstilling, klar oppsummering og svar på problemstilling, som jeg skjønte de ikke var trent i. Likevel mente jeg det var urimelig å innføre min vekting av dette på selve eksaminasjonsdagen da dette ikke var kjent på forhånd. På den måten ble også jeg tvunget, ikke av eksaminator, men av mine egen forståelse av hvordan muntlige eksamener skal gjennomføres, til å være greiere enn jeg kanskje hadde håpet. Og så kommer de siste spørsmålene: Var det egentlig så farlig? Spiller det en rolle for andre enn den enkelte elev at de kanskje fikk en karakter bedre enn de burde hatt?

Siden sist

2009-09-10T04:59:00.000-07:00

Jeg vil anta de fleste potensielle lesere av denne bloggen er godt i gang med norskåret, noe som knapt kan sies om meg. Selv er jeg i svangerskapspermisjon og kommer ikke til å undervise i norsk før i februar. Til da er målet å skrive om andre norskrelaterte emner, selv om de kanskje ikke blir like sterkt forankret i egen praksis som de har vært hittil.

I tidligere blogginnlegg nevnte jeg at vi søkte om penger for å delta i et Grundtvig prosjekt kalt "European Whispers". Etter en del fram og tilbake (først fikk vi ikke penger, så fikk vi kanskje penger) fikk vi til slutt SiUs støtte til prosjektet, og skolen jeg arbeider ved, skal i løpet av 2009-2011 gjennomføre 24 reiser, hvorav 16 reiser gjennomføres av lærende, til ulike europeiske land. Foreløpig er vi 6 partnere, det er mulig vi blir 7 dersom den greske partneren får midler. Disse partnerene er Universitetet for anvendte vitenskaper i Osnabrück i Niedersachsen, Frères poussières, fra Aubervilliers utenfor Paris, Akademi for utæmmet kreativitet fra København, B-arts i Newcastle, Voksenopplæringssenteret i Santona i Cantabria og Kongsskogen vgs.. Målet med prosjektet er at vi sammen skal lage en forestilling som skal framføres våren 2011. Prosjektet settes nå i gang av mine kollegaer i Europa og ved skolen, selv skal jeg ikke med i prosjektet igjen før jeg er tilbake i februar. Så snart samarbeidssidene våre er oppe og i gang, skal jeg legge ut lenke.

Flere skjema

2009-05-18T04:15:00.000-07:00

Eksamen nærmer seg med stormskritt, og selv om jeg er ganske sikker på at mine elever på VG3 vet hva de går til og er vel forebredt, blir man alltid litt spent i slike sammenhenger.

Tidligere år har vi drillet inn rekkefølger og planer og sjangerskjemaer i forkant. Elevene har fått bruke mange hjelpemidler underveis, men på heldagsprøvene har vi simulert eksamen. Dette har jeg for så vidt gjort i år også, men likevel har jeg forsøkt å konkretisere og tydliggjøre noen enkle hjelpemidler.

De hjelpemidlene jeg kommer til å gi til mine elever i forkant, er de skjemaene dere finner i forrige blogginnlegg, to skjema om litterære analyser fra Tekst og tanke (Halvorsen m. fl. 2000. 5. utgave. Univeristetsforlaget. Oslo s. 65 og s. 88), et skjema om retoriske analyser, et om å skrive sakprosatekster (artikkel, kommentar, drøfting, essay, kåseri) og et skjema om kommaregler.

Skjemaet om retoriske analyser kan være litt kontroversielt. Jeg synes ikke det finnes en like åpenbar måte å gjennomføre slike analyser som det er tilsvarende litterære analyser. Lærebøkene, i hvert fall de to jeg forholder meg mest aktivt til, Tema 3 og Grip teksten, forholder seg også svært ulikt til dette. Jeg har kommet fram til at det viktigste man kan gjøre er å bruke appellbegrepene i tilknytning til inventio-, dispositio-, og elocutiobegrepene. Dere kan se hvordan jeg har tenkt i dette skjemaet.

Hjelpemidler på eksamen?

2009-05-15T01:51:00.001-07:00

Hvilke hjelpemidler er deres elever trent i til eksamen? Til siste heldagsprøve arbeidet mine elever på spreng med alle mulige tillatte hjelpemidler, og konsekvensen av dette ble tekster som var dårligere komponert, dårligere svar på oppgavene og dårligere formulert enn hva de vanligvis gjør. Det virket nesten som om de ble overveldet av alt de kunne bruke for å hjelpe seg og glemte å gjøre det de egentlig skal, nemlig skrive gode tekster.

Til eksamen har jeg derfor laget to skjemaer (selvfølgelig) for å hjelpe dem med å holde fokus. Det ene er en sjekkliste for tekstproduksjon. Det andre er en oversikt over hvordan man oppgir kilder og skriver avsnitt. Kom gjerne med innspill på dette. De er ennå ikke gitt til elevene, så dersom noen mener de ikke er holdbare, gi meg gjerne beskjed.

Yatzy

2009-05-12T23:52:00.000-07:00

I mars drev jeg en liten undersøkelse av hvilke ungdomsbøker som kunne passe for mine elever, og valget falt på Yatzy. I ettertid har valget vist seg å være godt. Boken traff elevene i svært stor grad. De færreste syntes intrigen, konflikten eller karakterene var barnslige eller direkte uinteressante, og nesten alle elevene (dette synes jeg egentlig er helt utrolig...) ble ferdig med boken - mange av dem, selv dem som ikke leser bøker, leste den ferdig lenge før planlagt. Hvis noe skulle spørre meg om hvorfor, så har jeg ingen gode svar utover at det er en god bok - men det er jo mange bøker som er, uten at de av den grunn slår an i skoleklasser.

I tillegg så vi også filmen Yatzy. Dette var en svært interessant opplevelse. Harald Rosenløw Eeg har skrevet manus, men intrigen er annerledes og antallet karakterer er kuttet ned og deres motivasjoner er annerledes - kort sagt: Filmen handler om noe annet enn boken. Dette førte til noen interssante sammenlikninger mellom bok og film, noen interssante diskusjoner om adaptasjon og forskjeller og likheter mellom historiefortelling på film og i bøker. Dette igjen gav rom trening i skriving av kortprosa. Som jeg nevnte i går, er jeg en stor tilhenger av skjemaer, så jeg utformet noen tentative skjemaer her også. De vil publiseres i googledocs ved anledning.

Bildet er publisert under en CC-lisens på Flickr.com av cmbellmann

Skjema for analyse av reklamefilm og musikkvideo

2009-05-12T00:38:00.000-07:00

Stillheten her har vært lang, og årsaken er vel neppe ukjent for oss lærere: manglende motivasjon og latskap!

I mellomtiden har det imidlertid skjedd saker og ting jeg synes det er verdt å blogge om. I slutten av april var jeg igjen på et interessant kurs i regi av Aschehoug. Tittelen på foredraget/kurset var: Reklamefilm og musikkvideo - kun sukkertøy for øyet? Arne Fagerjord, som holdt foredraget, ga oss en interessant og anvendelig innføring i disse filmsjangrene.

VG1 klassen min holder i disse dager på med en siste innspurt i tekstproduksjon, og i denne sammenhengen aktualiserte dette seg på nytt. Mange av elevene vill nemlig skrive filmanalyse, men det er vanskelig å huske en hel spillefilm så jeg foreslo at du skulle analysere reklame- eller musikkfilmer. Spørsmålet ble plutselig: Hvordan gjør man det?

Personlig er jeg en stor oppskriftsentusiast, men en kort gjennomgang av læreboka ga ingenting som kunne hentes direkte ut. Jeg har tidligere brukt noen av skjemaene fra Panorama, men mine elever gir bedre svar dersom begrepene de skal bruke som analyseverktøy snarere er formulert som spørsmål enn som begreper, så jeg har derfor måttet tilpasse disse skjemane også. Jeg laget derfor min egen oppskrift på analyse av reklamefilmer. Denne har jeg lagt tilgjengelig på googledocs, og jeg håper eventuelle leserne som fortsatt måtte finnes, ville være interessert i å gi tilbakemeldinger på endringer, alternativer oppskrifter og liknende. Skjemaet finner dere her.

Her er også et skjema for analyse av musikkvideoer.

En reklame til analyse?

Mer muntlig

2009-04-01T12:15:00.000-07:00

Ved vår skole har vi i en rekke fag de siste årene brukt gruppeeksamen til muntlig eksamen. Dette er en prøveform vi er svært fornøyd med, og som jeg trodde var ganske utbredt i Osloskolen. Kurset i muntlig eksamen som ble avholdt i regi av Utdanningsetaten viste at så ikke var tilfellet. Jeg synes jo alltid jeg får mye ut av disse kursene, men det er kanskje fordi jeg ikke har vært på færre enn ti så langt i min norsklærerkarriere.

I Osloskolene legger Utdanningsetaten, etter hva jeg forstod på Anne Kristin Dahl, ganske få føringer for hvordan muntlig eksamen i norsk skal avholdes. Slik er det visstnok ikke i andre fylker. Jeg kommer til å legge opp vår muntlige eksamen slik at elevene er i grupper på tre. Gruppen velger deretter et felles emne. Deretter skal elevene fordele ulike deler av dette emnet seg i mellom og på grunnlag av dette formulere sin personlige problemstilling. Denne igjen danner grunnlaget for deres presentasjon. Tidsrammen for vår eksaminasjon i gruppe er 1 time hvorav en halv time er presentasjoner og en halv time er samtale.

Dette betyr at mine elever både skal testes i hvordan de formulerer en problemstilling, hvordan de strukturer sin presentasjon på grunnlag av den problemstillingen de har valgt, hvordan de eventuelt begrunner problemstillingen i forhold til hovedproblemstillingen og komklusjonen som gruppen må formulere sammen, hvordan de samarbeider, hvordan de samtaler, hvordan de bruker kilder for å nevne noe.

Her er det imidlertid ulik praksis for de ulike skolene, og man kan risikere å treffe en sensor som verken liker de vurderingskriteriene en bruker, den måten en har tenkt til at eksaminasjonen skal foregå, de oppgavene en har valgt, eller den fagrapporten man har laget. Det ligger med andre ord mange potensielle konfliker i organiseringen og gjennomføringen av den muntlige eksamenen.

Hva er en god skole?

2009-03-26T14:09:00.000-07:00

I forbindelse med skolens Grundtvig lærings-partnerskapsprosjekt har jeg tilbrakt de siste to dagene midt i Ardennene øst i Belgia. Det er et privilegium å få delta på slike utvekslinger. For det første kommer man til steder man aldri ellers ville besøkt, som Eupen, for det andre får man gode muligheter til å blir kjent med andre skolesystemer, andre pedagogiske tilnærmingsmåter i tillegg til selvsagt å treffe mennesker man aldri ellers ville truffet.

Eupen er, for dem som ikke er svært godt kjent i Belgia, hovedbyen i det tyskspråklige belgiske samfunnet. Det bor omtrent 80 000 tyskspråklige i Belgia, de fleste i to kantoner tett opp mot Tyskland. Samtidig er jo Belgia et svært lite land, og når man lander i Brussel, lander man i en liten fransktalende enklave midt i flamsktalende Flandern. Deretter drar man en time med tog, og man er i hjertet av fransktalende Vallonia, for så å dra videre tjue minutter med tog og man er i hovedstaden til en tysktalende delen av befolkningen. Og dette er alle offisielle belgiske språk.

Det fascinerende er at det faktisk er mulig å leve fem minutter med tog fra et annet språksamfunn, innenfor samme land, og likevel ikke være i stand til å kommunisere med dem. Jeg sier ikke at dette er det vanlige, snarere tvert i mot, alle vi har truffet er to- eller trespråklige, det er likevel en fascinerende tanke.

I følge utdanningsministeren for det tyskspråklige fellesskapet, Olivier Paasch, finnes det i Belgia en læreplan for hvert språkfellesskap. I tillegg har man ulike karaktersystemer innenfor de ulike skolesystemene. Skolene i Belgia har religionsfrihet, men den forholder seg slik at man har definert 7 hovedreligioner og elevene kan velge hvilken av disse religionene de ønsker undervisning i. Alle elever som definerer seg innenfor en av disse religiøse retningene, har krav på opplæring innenfor denne religionen ved sin skole. For elever som ikke ønsker religiøs undervisning, kan man eventuelt velge etikk, filosofi og morallære.

De fleste skolene i Belgia er offentlige, man har fritt skolevalg, det vil si at barn og foreldre selv kan velge hvor de vil gå på skole. Man har også privatskoler, men disse er, igjen i følge Paasch, i hovedsak tilknyttet kirken og klostre.

I Belgia er det også svært vanlig å gå ett år om igjen. I en alder av 15 år har omtrent 42% av elevene tatt et år på nytt. Dette er lavere enn i Frankrike, men for oss nordmenn er det likevel ganske utrolig. Og dette siste fascinerer meg.

Belgia skårer svært godt på PISA- tester, uten at jeg med dette erklærer PISA-tester som den eneste rettesnor. I Osloskolen, der jeg jobber, er slike tester likevel viktige styringsverktøy for administrasjon og politikere. Et viktig mål for oss i Osloskolen er samtidig "Fullføre og bestå". Slik jeg ser det ligger det i mottoet "Fullføre og bestå" snarere den motsatte tankegangen av den man finner i Belgia der mottet kanskje kan være "Lære nok, eller gå om igjen". Likevel er frafallsprosenter her i den tysktalende delen av landet bare 5 %. I vår nordiske verden (og våre danske kollegaer som deltar i samme prosjekt, er helt enige) er dette utrolig. Når vi tenker på elever som måtte tatt et år på nytt, så tenker vi på dem som elever på vei ut av skolen. Likevel, i den norske skolen så har vi elever der alle er like gamle, men der kunnskaps- og ferdighetsnivået deres varierer fra 1-6. Man kan da spørre seg: Er det viktigst at alle gjør det samme på samme tidspunkt, eller er det viktigst at alle har så like ferdigheter som mulig når man har fullført og bestått?

For våre tysktalende belgiske kollegaer lå det ikke nødvendigvis noe nederlag i å måtte gå et år om igjen (det lå ingen seier heller, riktignok), men det var snarere en oppfatning av at dette var elever som trengte et år på å modnes, trengte lenger tid på å lære. Dette er likevel ikke en tilnærming til det å ta skoleår om igjen som alle deler. Sist jeg var i Frankrike, møtte jeg en belgisk rektor som mente at skoler med høy gjenopptakingsprosent i hovedsak var skoler med dårlig pedagogisk tilrettelegging. Likevel ble disse skolene, i hvert fall slike skoler i Brussel-området, ansett som gode fordi de stilte så høye krav. Skoler med lav gjenopptakingsprosent ble ansett som dårlige fordi stilte tilsvarende lave krav.

I Norge er det sjelden elever må ta hele skoleår på nytt, og for elever som gjør det, og mange av mine elever hører til den kategorien, så er det et enormt personlig nederlag. Likevel har vi et mål her til lands at alle skal gjøre det samme når de er like gamle, uavhengig av ferdigheter, kunnskaper og motivasjon. Men får vi virkelig den beste og minst stigmatiserende skolen ved å gruppere alle 17-åringer sammen? Er det ikke denne individuelle tilretteleggingen som daglig viser vår tilkortkommenhet? Ja, vi varierer undervisningen for at alle med alle mulige læringspreferanser også skal få lært på sin favorittmåte og samtidig møte alternative læringsformer. Ja, vi lager differensierte opplegg. Ja, vi lager individuelle utviklingsplaner. Ja, vi har individuelle samtaler for å kartlegge den enkeltes behov og mål. Allikevel er frafallsprosenten nesten 20 % for allmennfaglig studieretning og over 40 % for yrkesfagene. Jeg sier ikke at de gjør alt rett i Belgia, men jeg tror likevel vi gjør noe feil...

Bildet er fra Wikipedia

Hva slags bøker skal man lese på VG1?

2009-03-05T23:49:00.000-08:00

Denne uken har jeg hatt som mål å skrive om Yatzy, boken til Harald Rosenløw Eeg fra 2004. Og boken er bra den. Historien om 15 år gamle Daggi, som havner i fosterhjem på landet, er gripende i måten den formidler Daggis intelligens, selvdestruktivitet og håp. Personskildringene er nyanserte. Selv om Daggi forsøker å distansere seg fra og kvele det håpet som finnes rundt ham, så er det likvel det han trekkes mot, det han lengter etter. En svakhet ved boken, i hvert fall fra handlingsshungriges side, er at det skjer egentlig ikke så mye før etter omtrent 100 sider: Daggi får et videokamera og med det en videooppgave av læreren sin, han blir kjent med og forelsket i Gloria, han utvikler mot sin vilje et slags brødreforhold til fosterbroren, han dreper (kanskje?) fosterfamiliens katt. Dette er de 100 første sidene. Deretter går handlingen raskere og med mer driv.

Gjennom hele boken er det tilbakeblikk til tidligere hendelser i Daggis liv som har påvirket hans selvbilde. Det er også lagt inn illevarslende frampek mot mulige framtidige katastrofer. Det er imidlertid først etter 100 sider at kombinasjonen av karakterskildringene og dynamikken, handling, tilbakeblikk og frampek sammen skaper et driv.

Når alt dette er sagt, så må jeg innrømme at jeg likte boken. Ganske godt til og med. Den er velskrevet, det er intensitet i personskildringene og komposisjonen, og det er lett å identifisere seg med hovedpersonen. På den annen side, jeg er jo ikke helt representativ for målgruppen for boken... Spørsmålet blir dermed hva slags bøker skal man velge? Man kan aldri treffe alle, men skal man la dem lese kvalitet, slik som dette, for å stimulere apetitten, eller skal man lese underholdning for å stimulere deres egen motivasjon? Er det for øvrig mulig å stimulere begge deler?

Jeg kommer til å lese Yatzy med klassen denne våren. Dersom boken faller helt gjennom, kan vi likevel få et utbytte av den ved å sammenlikne boken med filmen som kommer 20. mars.

Bildet er hentet fra filmen Yatzy

Hva vet du om ungdomslitteratur?

2009-03-03T01:25:00.000-08:00

I går var jeg igjen så priviligert å få delta på en dags faglig påfyll av norsk. Selv om kvaliteten på denne dagen ikke var like høy som sist, så kom det likevel en rekke innspill det var verdt å ta med seg. Blant annet spørsmålet jeg stilte innledningsvis.

Den første foredragsholderen for oss i går var Sverre Henmo, ungdomsbokforfatter og sosiolog. Innledningsvis stilte han spørsmålet: Kan dere skrive ned 10 navn på forfattere som først og fremst er kjent som ungdomsforfattere? Jeg klarte 4 navn, 5 hvis jeg juksa litt...en ganske deprimerende oppdagelse. Jeg prøvde selvsagt å unnskylde meg med at elevene helst vil lese voksenlitteratur, men faktum er at de som helst vil lese voksenlitteratur, er de elevene som allerede er erfarne lesere. Til de andre elevene har jeg ingen forslag - jeg har jo ikke lest ungdomslitteratur selv de siste 15 årene.

I år har jeg fundert mye på hvilken roman vi skal lese sammen i klassen, og jeg har ikke klart å komme opp med et eneste godt forslag. Tekstutdragene vi har i vår lærebok, Tema, er mange, men jeg synes ikke historiene er så fryktelig fengende. Jeg tenkte kanksje at Mannen som elsket Yngve kunne vært noe, men jeg synes den er litt lang. Kanskje kunne Et øye rødt av Jonas Hassen Khemiri vært noe, men i følge anmeldelsene var oversettelsen så dårlig. Når jeg har forsøkt å lete litt blant barne og ungdomslitteratur, står det om ungdomsbøker at de er fra 10-13 år. Dermed er det jo helt uaktuelt...

Planen nå er derfor å sette meg inn i dette, og først på lista står Yatzy av Harald Rosenløw Eeg. Den kommer dessuten som film på kino i slutten av mars. Riktignok er hovedpersonen bare 15 år, men er historien bra, kan det funke allikevel.

For øvrig anbefalte Sverre Henmo følgende steder for å finne bøker som kunne passe for ungdom: Ønskebok.no og lesersokerbok.no. Dersom noen har andre forslag eller boktips, er det bare å kaste seg på tastaturet. Kanskje er redningen nær!

Nytt vurderingsskjema i norsk muntlig

2009-02-16T04:50:00.000-08:00

For en tid tilbake la jeg ut vurderingsskjema vi bruker i vurdering av norsk muntlig ved skolen vår. I en kommentar til dette innlegget skrev Leif Harbo kort om hvilke endringer han ville gjort på skjemaet. Skjemaet, med disse endringene, finner dere tilgjenglig på 3IFCs blogg. Jeg er er enig i en rekke av presiseringene, men på punktet om for eksempel presentasjonsverktøy, er jeg usikker på hva " et elegant design på presentasjon" er? Finnes det en objektiv vurdering her? Burde ikke dette kriteriet i så fall vært utdypet og konkretisert mer?

Leif Harbo har også laget et eget punkt for innhold. For de som har sett på vårt skjema, så vil man se at framstillingen av innholdskriteriene her er annerledes, og kanskje er de mindre pedagodiske. Det er en klar fordel med Harbos skjema at alt er samlet i ett, men jeg synes innholdsbiten i skjemaet hans er for vag. På den annen side kan man vel også mene at skjemaet vårt er for vidt.

Grunnen til at skjemaet ble utformet slik det er, er fordi vi oppdaget at mange av elevene på svært kort tid mestret de "ytre" framføringstekniske aspektene ved muntlige framføringer. Likevel er det ikke slik at en perfekt framført muntlig presentasjon dermed skal ha toppkarakter. For oss var det derfor viktig å konkretisere i så stor grad som overhodet mulig de innholdskravene vi stilte til elevene fordi vi opplevde at så mange av elevene presterte på toppnivå framføringsmessig og ikke skjønte hvorfor de ikke fikk 5 eller 6 når de hadde gjort alt som sto på skjemaet. Vi ser imidlertid at våre elever har større vansker med å imøtekomme kravene til innhold enn kravene til framføring. Kanskje er det framstillingsformen for innholdsdelen i vårt skjema som gjør at de ikke helt forstår hva de må gjøre, og hvis det er tilfellet, må skjemaet endres. Kanskje er det rett og slett dette som er vanskelig for de fleste elevene. Det blir spennende å høre hvilke erfaringer Leif Harbo gjør med skjemaet.

Å skrive i samme dokument - beretningen om gjentatte nederlag.

2009-02-16T01:12:00.000-08:00

Å skrive i samme dokument er en læringsaktivitet jeg har vært fascinert over lenge, men som når jeg har forsøkt det ikke helt har fungert slik jeg skulle ønsket. Tidligere har jeg forsøkt meg på samskrivingsverktøyene i fronter. Allerede ved første forsøk fant jeg ut at jeg ikke likte måten dokumentet ble satt opp på. Hvert avsnitt ble satt inn i en ramme, og dermed fjernet fra resten av teksten. (Når det ble skrevet ut så det annerledes ut, men det gjør jo ikke elevene.) Forfatteren ble framhevet og i stedenfor at det ble ett dokument med mange forfattere, ble det som å lese kommentarer i en blogg - med andre ord mange individuelle innlegg. Jeg ga opp samskriving etter en gang. Kanskje ikke så offensivt, men ens nederlag er vel vel så interessante som en seire...

I forrige uke var jeg imidlertid innom bloggen til Margareta der hun hadde skrevet et innlegg on web. 2.0 og hennes faglig pedagodiske dag. Jeg så på noen av filmene hun hadde lagt ut og bestemte meg for at vi skulle forsøke samskriving igjen. Denne gang i googledocs. Full av entusiasme, satte jeg elevene i gang med å skrive i et felles dokument. Alle var invitert gjennom sine skoleepostadresser på forhånd. Men gikk det slik jeg ønsket?

Ingen klarte å logge seg på. Ingen fikk skrevet noen ting, og det endte med at alle skrev på hvert sitt dokument i stedet. Derfor en liten bønn til eventuelle lesere: Dersom det finnes noen som har gode erfaringer med enkle måter i få i gang samskriving i klassene, vil jeg gjerne vite hvordan dere gjør det. Dette er en arbeidsform jeg har svært stor tro på, men som jeg liksom ikke helt finner ut av hvordan jeg skal organisere.

Bildet er publisert på Flickr. com av Mushon under en cc-lisens.

Hvordan kan den digital historiefortellingen bidra til å imøtekomme læreplanskrav i norsk?

2009-02-07T06:09:00.000-08:00

Som jeg tidligere har nevnt i bloggen, har norskklassene mine arbeidet med digitale historiefortellinger. For VG3s vedkommende har vi gjort det for å ha brukt verktøyet, men jeg har ikke vært overbevist om relevansen av akkurat denne aktiviteten. De siste dagene har jeg imidlertid kommet fram til at den digitale historiefortellingen kan være et utfyllende bidrag også her.

Neste uke begynner vi med elevforedrag. Planen er at alle eleven med jevne mellomrom skal presentere et faglig emne for klassen. Neste uke er temaet litteratur og kulturkamp mellom 1900-1940. For gruppene som da skal arbeide med litteratur, og det vil jo være alle sammen, vil den digitale historiefortellingen være en måte å fortolke tekstutdrag eller adaptere dikt. Ofte i slike presentasjoner begynner eleven med en tannløs høytlesning av teksten.Med en digital historiefortelling kan man enkelt, for eksempel ved hjelp av programmet Photo Story, lage mer tekstfortolkning gjennom bilde og lyd. Dermed får elevene vist at de behersker høytlesning, de får vist evne til fortolkning i praksis, de får vist digital kompetanse, og man kan også argumentere for at de "setter sammen og framfører et avgrenset litterært program" slik det så fint står i læreplanen. Det er fire ting på en gang det!

Bildet er tatt av Micheal Wolf og frigitt under en CC-lisens på flikcr.com

Skriving

2009-02-02T09:02:00.000-08:00

Sist fredag deltok jeg på et kurs i regi av Aschehoug etterutdanning om skriving og oppøving av elevenes skrivekompetanse. Vi var en engere krest som deltok: Tolv lærere fra ulike videregående skoler i Oslo samlet rundt et bord for å diskutere skriving - det var svært eksklusivt.

I tillegg var kurset ganske nyttig. Det hele begynte med at forfatteren Kjersti Wold introduserte oss for kreativ skriving. Vi begynte med å skulle utarbeide skissen til vårt nyeste bokprosjekt. Det interessante her er hvor mange idéer, gode som dårlige, man faktisk klarere å riste ut av seg på kort tid. Videre var det en ok opplevelse å skrive seg i gang. Det er lenge siden sist jeg skrev om fag uten at det skulle ende i en ferdig tekst.

Etter dette introduserte Wold oss for begrepene "skriver" og "leser". I begrepene ligger det ikke noe hokus pokus: "Skriveren" er den idérike, fantasifulle og overstrømmende entusiasten, mens "leseren" er den strukturerte, ryddige og evaluerende. I skriveprossessen er begge aktører nødvendige for å få til en helhetlig tekst, men de fleste har, i følge Wold, en viss ubalanse mellom skriveren og leseren. Enten dominerer skriveren og tekstene er kanskje mindre tilgjengelige for lesere, eller så dominerer leseren og skriveren sliter kanskje med å få noe ned på papiret i det hele tatt.

I dag skulle vi ha skriveøkt med VG1 klassen, og erfaringsmessig er dette en smertefull prossess. Den første timen går som oftest med til å støtte dem med sterke lesere, og i mine grupper betyr det godt over halvparten av elevene. Klok av kurslærdom bestemte jeg meg for å forsøke å få dem i gang med skrivingen med å begynne med et fantasiskrivingsopplegg. De begynte med å beskrive et rom, deretter et menneske som gjorde en handling i rommet. Deretter skulle de beskrive den boken personen holdt i hånden, før det hele plutselig ble avbrudt av en film i rommet. Til slutt kom Erik Solheim på besøk og snakket til dem med stor entusiasme. Man kan kanskje spørre seg hva dette skulle føre fram til, jeg lurte vel kanskje på det samme selv. Det viste seg imidlertid at de fleste elevene umiddelbart kom i gang med skrivingen etterpå. Oppvarmingsskriving skal derfor heretter integreres i alle skriveøkter!

Foto: Utgitt på Flickr.com av Churl under en CC-lisens

Film i undervisningen

2009-01-14T11:41:00.000-08:00

De siste ukene har vi, på VG1, arbeidet med et lite filmprosjekt. Formålet med prosjektet er egentlig først og fremst å styrke elevenes forståelse for virkemidler i filmmediet, fortellerteknikker og arbeidsformer. Med fire timer i uken, en lærer som ikke akkurat er en Bergmann og uerfarne elever, er det kanskje ikke rart at selve resultatet er uklart.

Vi begynte med en gjennomgang av ulike bildeutsnitt og effekten av disse virkemidlene, deretter snakket vi om organisering av arbeidet, fordeling av oppgaver, før elevene til slutt fikk utlevert en adapsjon (ført i pennen av undertegnede) av en novelle av Gerd Nyquist.

Elevene har arbeidet med stor entusiasme og svært varierende kunnskap. Og i denne sammenhengen vet jeg ikke helt hva som er best. Er den beste løsningen på slike prosjektarbeid å la elevene hoppe i det, leke med å filme og så samle det opp og vurdere det etterpå? Eller er det bedre å styre prosjektet med jernhånd og leie dem gjennom alle stadier av filmskaping. Mange av elevene har jo jobbet med å filme før, men få av dem har redigert og hatt kontroll på et filmprosjekt. Er dette noe de skal lære, eller skal de bare kunne kjenne igjen noen begreper til bruk i tekstanalyse?

Foreløpig vil jeg ikke påstå dette prosjektet er spesielt vellykket utover at elevene kanskje har skjønt hvor arbeidskrevende og omfattende det er å lage film. Men er det et godt nok mål å nå?

(Foto: Ri Crawford. Frigitt under CC- lisens på flikr.com)

Gratulerer, John Arne!

2009-01-10T09:51:00.001-08:00

(Foto: Wikipedia)

Jeg må innrømme at det er lenge siden en forsideartikkel på VG-nett har gitt meg et så stort faglig utbytte. I denne artikkelen beskriver John Arne Riise, som nylig flyttet fra Liverpool til Roma, en rekke ulike stadier som de fleste fremmedspråksstudenter både i klasserom og ellers opplever.

Her beskrives følelsen av redusert personlighet ved at man ikke kan, vil eller tør delta i sosiale felleskap så lenge man ikke behersker et språk til fulle. Grunnen til dette er følelsen av å ha en annen og mangelfull identitet. Videre forteller Riise om følelsen av isolasjon fordi han ikke kan delta i språkfellesskapet. I tillegg til dette nevner han alt arbeidet som kreves for å beherske et nytt fremmedspråk i voksen alder. Og til slutt beskriver han, på en måte som bare en fotballspiller kan beskrive det, følelsen av endelig å beherske et språk: "Det blir som å treffe med en skikkelig langpasning". En mer tabloid innføring i de følelsesmessige stadiene i språklæring skal man lete lenge etter.

Jeg håper alle jeg noen gang har kjent og undervist og som vet hva John Arne Riise snakker om, bytter ut navnet Riise med sitt eget. Det er en like fantastisk nyhet hver eneste gang noen bryter språkbarrieren - denne nyheten har fått sin velfortjente plass på forsiden til VG-nett!

Norsk muntlig

2009-01-08T05:00:00.000-08:00

I Oslo kommune, der skolen jeg jobber ved ligger, ble det bestemt i fjor at man skal ha 48 timer forberedelsestid til alle muntlige vurderinger. Dette er en vurderingsform jeg er svært fornøyd med og som jeg finner svært mange fordeler ved.

I læreplanen i norsk står det i kompetansemålene for VG3 at elevene elevene i tillegg til "å kunne sette sammen og framføre et avgrenset skjønnlitterært program", også skal "analysere og vurdere sammenhengen mellom innhold, virkemidler og hensikt i muntlige sjangrer". De skal med andre ord kjenne til og bruke retoriske begreper på egen og andres framføring, i tillegg til å sette sammen et skjønnlitterært program (hva nå enn som måtte menes med dette - åpenbart noe jeg har reflektert litt lite på...).

Noe annet, som er nytt i Kunnskapsløftet, er punktet under språk og kultur om " å drøfte det moderne prosjektet slik det uttrykkes i tekster av sentrale forfattere fra opplysningstiden via realismen til i dag."

Slik jeg ser det, er det svært vanskelig å følge retorikkens fem faser (inventio, dispositio, elocutio, memoria og pronuncio/actio) uten å gi elevene tid til å forberede seg. Muntlig, slik jeg ser det, er ikke at eleven bare skal ramse opp sin kunnskap, men at eleven skal vise hvordan han/hun behersker det å holde en presentasjon, å lytte til medelevers innspill og på grunnlag av dette å gjennomføre en faglig diskusjon etterpå. Når jeg skriver dette, føler jeg meg også trygt forankret innenfor samme forståelse som Anne Kristin Dahl forfektet i sin drøfting av muntlige prøver og som jeg har omtalt tidligere. For selv om eleven kjenner til begreper som "titteskapsteknikk" og "borgelig samtidsdrama", så betyr ikke det at eleven kan diskutere det moderne prosjektet i Ibsens diktning. Og begge deler må jo være med får å oppnå en toppkarakter i Norsk VG3 - ikke sant?

Jeg har lagt ut det skjema vi bruker som vurderingskriterier for muntlige prøver i norsk på Google docs. Skjema er en videreutvikling av et skjema vi i sin tid fikk låne fra Lambertseter vgs. Se gjerne på det og kom med tilbakemeldinger.

Går det an å bli kollegaer uten å treffes?

2009-01-03T04:23:00.000-08:00

Tidligere har jeg fortalt hvor hvordan jeg ved en tilfeldighet kom med i et felles bloggprosjekt ledet av Bernadette Visconti i Frankrike. Hovedbloggen for dette prosjektet er Quoi de neuf au CDI, en blogg som de av dere som behersker fransk vil kunne ha et stort utbytte av. I løpet av bare noen måneder vokste prosjektet fra å være lite til å bli et sammensatt nettverk av franskklasser fra hele verden.For de av dere som er interessert,er det bare å klikke seg inn på "le Blogoliste" på lenken over og dere finner de ulike bloggene.

Det språklige nivået varierer selvsagt, mine elever er kanskje blant de elevene på det laveste nivået, men like fullt er det fult mulig å skape autentiske og lærende meningsutvekslinger mellom elevene.

Hvordan er det så å samarbeide med kollegaer man aldri har snakket med, aldri har sett bilder av eller aldri har møtt?

Svaret er: Forbausende enkelt! Man trenger derfor ikke være skeptiske til å etablere slike samarbeidsprosjekter med mennesker man treffer gjennom nettet.

Dette prosjektet er godt forankret innenfor en pedagodisk struktur med et bloggverktøy som er spesielt tilpasset skoler. Dette bloggverktøyet tar utgangspunkt i Wordpress, men er videretuviklet spesielt for skolen. Le web pédagogique drives med støtte fra private og offentlige aktører i det franske næringsliv og medieindustri.

For å etablere liknende prosjekt, kan det være lurt først å henvende seg til en nettside for fremmedspråkslærere. Kanskje kan epals være et godt alternativ? Jeg satte inn en annonse på Franc parler. Dette fant jeg gjennom nettstedet Le point du FLE - et nettsted som omfatter alt fra undervisninsopplegg til grammatikkoppgaver osv for fransk. Bernadette tok kontakt med meg på grunnlag av denne annonsen.

Deretter kan det være lurt å tenke gjennom hvor mye tid og hvilke aktiviteter elevene kan gjøre. Personlig er ambisjonsnivået mitt ganske lavt. Det vi legger ut og viser fram, er ikke akkurat avansert rakettforskning, men det er jo heller ikke målet. Målet er å få en stemme, å møte andres stemmer og gjennom det oppleve målspråket i bruk!

Kildehenvisninger og kildekritikk

2009-01-02T13:26:00.000-08:00

I bloggen til Ingunn Kjøl Wiig, kom jeg i dag over et innlegg om kildebruk og kildekritikk. Hun beskriver her hvordan elevene sliter med å referere riktig, hvordan mange bruker hva som helst som kilder, og hvordan de ikke har gode søkestrategier for å finne relevant informasjon.

Å arbeide med kilder er jo noe som jeg vil tro gjøres jevnlig. Som lærere snakker vi om det, vi henviser selv til våre kilder, og vi maser om litteraturlister og liknende. Så hvorfor forstår mange elever fortsatt ikke dette?

I det jeg leser kommentarene i Kjøl Wiigs blogg slår det meg plutselig at det i det meste av den teksten elevene møter gjennom lærebøker opp gjennom skoletiden fullstendig mangler kildehenvisninger i teksten. Dette gjelder også norskbøkene på VG1-3 nivå. Begrunnelsen er jo pedagogisk, men samtidig betyr det at det elevene forholder seg til modelltekster for korrekt faktagjengivelse og argumentasjon jo nettopp er tekster skrevet slik vi ikke vil elevene selv skal skrive tekstene sine. Kanskje må kildehenvisninger i tekst inn i lærebøkene, av pedagogiske hensyn?

Mappevurdering og digital historiefortelling

2009-01-02T12:46:00.000-08:00

Deler av disse juleferiedagene har vært brukt til å evaluere mappene i norsk. Dette er fjerde året jeg driver med dette, og selv om arbeidsmengden blir noe større for meg, mener jeg at læringsutbyttet for elevene er mye større.

Det overrasker meg like mye hver gang hvor liten oversikt mange av elevene har over eget arbeid og hvor lite helhetlig de tenker på arbeidet de gjør i løpet av et semester. Dette varierer selvsagt med hvor mye de har arbeidet med mapper før og hvor vante de er med denne arbeidsformen. Selv uten mapper arbeider vi jo hele tiden med at de selv definerer sine målsetninger og vurderer i hvilken grad de når disse målene. Likevel virker det som om de glemmer alt de gjør mellom hver gang og at de begynner på nytt for hver ny tekst de skriver. På en måte har de rett, en hver ny tekst er jo som å begynne med blanke ark, men samtidig klarer mange ikke helt å se fellestrekkene i det de gjør. Hver tekst blir dermed som et slags skidd i blinde mot et uklart mål og med liten bevissthet om hvilke krav som stilles til skriveren.

Nettopp på grunn av dette er jeg så fornøyd med mappene. Å sette sammen arbeidene de har gjort, å vurdere egen innsats og nye målsetninger og å velge ut de arbeidene de mener en leser vil verdsette høyest på bakgrunn av totaliteten av eget arbeid, tvinger dem til å forholde seg til skrivingen som prosess og med det deres egen utvikling. Jeg mener at kjennetegnet ved en god skribent er nettopp denne evnen til å vurdere egne arbeider, til å planlegge satsningsområder og til å sette seg i en lesers sted.

I år har jeg også inkludert digital historiefortelling i mappene. Jeg synes mange av dem er flinke til å velge bilder som illustrerer teksten uten at de er overtydelige eller unødig forklarende. Likevel er det vanskelig å vurdere dem, og ettersom jeg ikke har arbeidet med dette før, har jeg ikke definert vurderingskriterier for disse historiene. Ohler (2007) skriver jo også om denne balansegangen: Ved å definere for mange vurderingskriterier begrenses kanskje elevenes kreativitet. For øyeblikket er derfor elevenes bildefortellingene elevenes fristed - de kan gjøre nesten hva som helst, så lenge det er en sammensatt tekst. Dersom elevene går med på det, skal jeg få dem til å laste dem opp på youtube så interesserte kan se på dem.

Grundtvig-prosjekt

2008-12-04T01:29:00.000-08:00

Forrige uke var jeg så heldig å få lov til å tilbringe 4 dager i Frankrike i Besancon på et kontaktseminar for å forsøke å etablere et nytt Grundtvig prosjekt. Dette var en flott opplevelser. For det første var det selvsagt helt fantastisk å få være fire dager i Frankrike, snakke masse fransk, spise masse god mat og gjøre mange urfranske ting (som å kjøpe lokal ost og pølse på det lokale matmarkedet), MEN det var også veldig inspirerende å få møte mange nye mennesker.

Vi fikk dessuten etablert en prosjektgruppe: Det foreløpige prosjektet vårt heter European Whispers og tar utgangspunkt i historiefortelling. Partnerne kommer fra hele Europa, fra Spania i vest til Litauen i øst og målet er at alle skal fortelle sine historier, så skal historiene samles og deretter skal vi lese, fortolke, gjenfortelle hverandres historier. Tittelen er inspirert av det engelske navnet på hviskeleken : "Chinese whispers" - "le téléphone arabe" på fransk, og det er dette som er prinsippet. Når en liten historie hviskes, hvordan transformerer den seg på veien, hvordan fortolkes den, hva sier dette om deltakerne i hviskeleken?

Dette er spesielt interessant ettersom partnerne kommer fra hele Europa, men felles for alle deltakerne er at de som skal fortelle historiene tilhører grupper som neppe vil definere seg inn i majoritetssamfunnet der de bor. Dette er altså et prosjekt om identitet, fordommer, fortellingen, om å fortelle og om å lytte!

Blogging på fransk

2008-11-21T12:48:00.000-08:00

Jeg har over lengre tid vært på leting etter en utvekslingsklasse eller liknende for franskgruppene mine. I tiltaksløsheten og apatiens navn har lite skjedd, men i sommer la jeg ved en tilfeldighet inn en annonse i et forum for lærere som underviser i FLE (Francais Langue Etrangère). Etter kun kort tid fikke jeg en rekke henvendelser, men den mest interessante av dem var fra Bernadette Visconti, lærer ved en yrkesskole i Limoges. Hun inviterte meg og gruppen min til å delta i deres skoleblogg. Denne bloggen skulle samkjøre de ulike bloggene som var tilknyttet prosjektet. Målet med denne bloggen var kulturell utveksling og de hadde allerede knyttet til seg en amerikansk gruppe. Dette var et prosjekt som var midt i blinken for oss, og i august opprette jeg en klasseblogg: Bonjour le monde francophone.

Samarbeidet med denne franske bloggen har vist seg å ha svært positive ringvirkninger. Utover høsten har det kommet til blogger fra Romania, Argentina, Italia, Spania, Polen, Moldivia og USA. Vi er altså et nettverk av franskklasser som er koblet sammen og i dette sammensuriet av grupper og klasser finnes det tonnevis med elever som er på samme nivå eller liknende nivå som våre. Det finnes mange autentiske tekster om emner elevene er opptatt av og har en forutsetning for å forstå. Dette er simpelthen fantastisk!!!

Gå inn og se på vår blogg og på de andre bloggene. Dette er en kjemperessurs for fremmedspråksundervisningen, og elevene vrir seg på stolen av sjenanse og glede over faktisk å kunne bruke fransk!!

Digitale historiefortellinger

2008-11-21T12:25:00.000-08:00

I det siste har jeg begynt å arbeide mer med digitale historiefortellinger i timene. Dette gjør jeg både på VG1 og på VG3.

Mediet er veldig interessant. Det er både en måte å få elever som har vansker med å få ord ned på papir til å finne en annen kanal, og samtidig kan det være en fin måte å trene elevene opp i å se effektene av samspillet mellom bilder og tekst.

Foreløpig har jeg særlig lekt med to sjangre digital fortelling: historien og illustrasjonen.

I historien er målet å fortelle sin egen fortelling gjennom bilder, enten funnet på nettet eller som man tar selv. Historien jeg har lagt ut her er utelukkende laget med bilder funnet på flickr.com lagret under en creative commons lisens. Historien om Edgar Hansen er i seg selv er banal, og formålet her er egentlig mer å illustrere for elevene hvor enkelt man kan lage en ganske fengende historie. Jeg har derfor brukt denne historien som en introduksjon til sjangeren og til verktøyprogrammet.

Den andre sjangeren jeg har lagt ut her er en bildeillustrasjon av diktet "Jeg ser" av Sigbjørn Obstfelder. Denne har jeg brukt på VG3 både som et grunnlag som tekst og bildeanalyse, men også som en introduksjon til modernismen og modernismens menneskesyn. Det er egentlig ganske morsomt og fengende å jobbe med dikt på denne måten. Min erfaring er at elever ved sine første møter med modernistisk diktning har en tendens til å avfeie det som uforståelig og fjernt. Et dikt som "Jeg ser " er jo på mange måter lett tilgjengelig, men det blir enda mer tilgjengelig når man begynner å finne bilder for å illustrere ens egen opplevelse med ordene. Denne nærlesingen av diktet vekker elevenes kreativitet og samtidig blir ordkompleksiteten i diktene noe de mer aktivt må jobbe med å smake på nettopp fordi de skal finne bilder som kan illustrere dette.

Begge fortellingene ligger ute på You tube. Dere kan se dem og kommenter gjerne hva dere synes.

Her er avisen vår

2008-11-03T12:51:00.000-08:00

Her følger lenken til avisen vår. Tekstproduksjonen ble lavere enn jeg ønsket, og alle tekstene er kanskje ikke av strålende kvalitet, men elevene lærte mye av dette. Dette er for øvrig en blogg vi skal arbeide videre med. Jeg er også fornøyd med hvordan utformingen passer avisformatet.

Muntlige ferdigheter

2008-11-03T11:23:00.000-08:00

Jeg ser i ettertid at foredraget av Anne Kristin Dahl har vært til stor inspirasjon for meg. I de kommende fire ukene skal vi arbeide med muntlige foredrag og presentasjoner, og da er det naturlig at elevene skal holde foredrag eller presentasjoner. Hva er vel da mer naturlig da enn at læreren skal demonstrere hvordan det gjøres?

Her følger ukeplanen for denne uken. Elevene fikk derfor utlevert det vurderingsskjemaet jeg bruker når jeg vurderer dem, og de fikk i oppgave å vurdere meg. (Skjemaet finner interesserte her). Dette var spennende både for dem og meg, og det fungerte ganske bra.

Først definerte vi elevenes lytterroller. De skulle ikke stille spørsmål underveis, men de skulle ta notater. De skulle også bruke skjemaet for å vurdere meg. Dette var med andre ord en monologisk form.

Deretter holdt jeg presentasjonen min. Og fordi jeg skulle gjøre det samme som jeg forventer ideelt sett av mine elever, så skrev jeg hele foredraget og leste gjennom det to ganger på forhånd. Det hele tok lang tid, men samtidig var det verdt det både fordi jeg selv ble bevisst sjangeren, men også fordi jeg fikk et realistisk tidsperspektiv. Foredraget kan dere lese her.

Elevene var ganske fornøyd med å kunne sette karakter, og de var strenge. Dermed fikk de selv observert hva som fungerer og hva som ikke fungerer.

Diskusjonen i ettertid var også givende. Da elevene selv satte i gang med å forberede sine foredrag, hadde de både sjangeren og vurderingskriteriene klart for seg. Det blir spennende å se på onsdag hva de klarer å prestere...

Mål for timen

2008-10-19T12:13:00.000-07:00

Denne uken har vært svært god. Det var utfordrende å få avisprosjektet til å virke, men i tillegg var jeg så heldig å få følge et kurs i regi av utdanningsetaten om muntlige ferdigheter i norsk.

Hovedansvarlig for kurset var Anne Kristin Dahl fra ILS. I tillegg hadde hun med seg to lærere fra Hartvig Nissen som arbeider systematisk med opptrening av muntlige ferdigheter. Dette gjør de gjennom mappevurdering, både i muntlig og i skriftlig. Dette systematiske arbeidet med mapper virket svært spennende, og krevende. Når jeg finner ut mer om det, skal jeg skrive om det.

Det som imidlertid fikk en umiddelbar effekt, var Anne Kristin Dahls foredrag. Et av punktene hun tar opp er i hvilken grad vi er målrettet i de læringsaktivitetene vi gjør. For meg var dette en tankevekker. Selvsagt er jeg målrettet, men målene mine er kanskje klarest for meg selv. Jeg har derfor begynt med en banal og kanskje også ganske opplagt sak: Å definere læringsmålene for hver time også for elevene. Tilbakemeldingene så lagt er positive, elevene sier dette gjør det enklere for dem å lære.

En god uke!

2008-10-16T11:50:00.000-07:00

Dette har vært en god uke!

Avisprosjektet på VG1 er i gang, produktiviteten til enkeltelevene har kanskje vært noe lavere enn forventet, men alle er i gang med en sak knyttet til skolens virksomhet eller skolehverdagen. Elevene virker også rimelig motiverte. Jeg har lagt ut den generelle planen for prosjektet på google docs. Interesserte kan følge denne lenken.

Mandag gjennomførte VG1 -klassen et intervju, via skype, med en venn av meg som arbeider som journalist i Aftenposten. Som forberedelse til intervjuet skulle elevene formulere spørsmål de kunne stille journalisten på bakgrunn av egne erfaringer, i tillegg leste vi en sak PK har skrevet. Han fortalte hvordan en sak oppstår og hvordan han arbeider den fram. Etter dette stilte elevene spørsmål, og PK svarte villig vekk. I etterkant var vi enige om at de ikke nødvendigvis lærte så mye nytt, men verdien i å høre det fra en som hadde det som arbeid var stor.

Onsdag begynte vi med å se et utdrag fra Typisk norsk (fra ca 13 min.) om hvordan en avisside blir til og hvordan man lager overskrifter. Deretter satt vi oss i en stor gruppe - vi er få elever, men gruppa totalt var på ca 10 elever. Alle leste alle tekstutkastene som var skrevet og forslo hovedoverskrifter og ingresser. Dette ble lærerikt. For det første ble det en fin anledning til å la elevene vise uferdig tekst til likemenn. Deretter fikk vi virkelig drillet inn korte, treffende overskrifter og å formulere to setninger som gir hovedinnholdet i en sak. Samtidig ble det i tillegg en ypperlig anledning til å bruke elevenes forslag til å snakke om litterære virkemidler. Det vrimlet av bokstavrim, konnotasjoner, bilder og ordspill og for en gang skyld virket det som om det traff elevene.

Avisen er tenkt publisert som blogg. Jeg vet ennå ikke helt hvordan.

Avisprosjekt

2008-10-02T04:08:00.000-07:00

Den nærmeste måneden skal vi arbeide med et avisprosjekt på VG1. Målet med dette prosjektet er todelt. Det ene målet er å få opp elevenes generelle tekstproduksjon. Det andre målet er å venne elevene til å ha andre lesere enn bare læreren.

I løpet av de neste tre ukene skal derfor hver elev produsere minst tre tekster. Tekstene trenger ikke være lange og omfattende, og forhåpentligvis vil alle produsere både kortere og lengre tekster.

Som introduksjon til emnet snakket vi litt om avissjangeren, og vi snakket om ulike tekstsjangrer i avis. I de følgende timene skal vi også se på et utdrag fra Typisk norsk (trekk fram til 13 min.) om hvordan en avisside blir til, og vi skal intervjue en journalist om hvordan man lager reportasjer.

Noen grunnprinsipper for min undervisning

2008-10-02T02:43:00.001-07:00

Norsk er et krevende fag. Ikke bare skal elevene gjennom tre år lese en rekke klassiske og moderne verk, erverve ny og uvant kunnskap, de skal i tillegg utvikle avanserte lese-og skriveferdigheter i tillegg til å oppøve evner i ulike muntlige sjangrer. På toppen av dette skal de kunne analysere og vurdere kilder, kunnskap og egen arbeidsinnsats.

Nå er heldigvis norsk et fag hvor det faktisk er mulig å gjøre alt på en gang.

Et viktig punkt for meg i min lærergjerning er ansvarliggjøring av den enkelte elev. Ansvar for egen læring er et mantra som har eksistert i skolen i over tjue år, kanskje enda lenger. Men hva ligger i det? Hvordan ansvarliggjør vi den enkelte elev samtidig som vi støtter og avgrenser dem som trenger det?

Min erfaring er at mange elever er lite bevisste seg selv og sin egen læringsprosess. Årsaken til at de er på skolen kan være så mangt, men for mange er det noe de må gjennom for å komme til neste stadium i livet. Dersom de kan få med seg noen gode karakterer på veien, gjør det neste stadium enklere. Tanken om at den enkelte elev gjennom arbeid med fag faktisk kan utvikle seg eller erkjenne noe nytt, er likevel, for mange elever, ukjent og uvant.

For oss lærere derimot er kanskje egen erfaring med erkjennelse eller utvikling gjennom arbeid med fag noe av grunnen til at vi ønsker å være lærere. I hvert fall er det slik for meg. Gjennom studier opplevde jeg å erverve meg kunnskaper og ferdigheter som gjorde at jeg mestret nye sider ved livet. Min egen læringsprosess er også et stadig møte med hvordan jeg utfordrer mine egne begrensninger og svakheter. Gjennom læring danner jeg meg selv som menneske.

Målet for min norskundervisning er at alle mine elever skal være mer bevisst forholdet mellom egen innsats og egen læring og ha en større forståelse av hvordan de kan bruke sine styrker til å skjule sine svakheter. For å komme dit må elevene og jeg være på lag.

Det høres så enkelt ut å være på lag, men min erfaring er at det er ganske vanskelig, og jeg skjønner det godt. På den ene siden er læreren den som underveis i prosessen stadig forteller elev hvordan han eller hun ikke helt strekker til, og til slutt sitter læreren som en slags eneveldig dommer og bestemmer hvilken karakter han eller hun skal ha. På den andre siden skal læreren være veilederen og støttespilleren som tar i mot når man faller og som bygger opp eleven når han eller hun føler seg utilstrekkelig. For oss lærere tror jeg ikke denne hattevekslingen er så vanskelig, men jeg tror mange elever ikke helt hvor de har oss. De forstår ikke våre intensjoner.

For å lykkes tror jeg læreren må gjør to ting: 1) å formulere sine intensjoner med undervisningen og 2) å åpne opp muligheter for dialog.

Intensjonene formulerer man gjennom konkrete og forståelige planer som alltid er tilgjengelige i tillegg til at man formulerer sine mål for den enkelte elev enkelt og tydlig. Dialogen fremmer man best ved å framheve lærerens feilbarlighet. Dette er ikke å undergrave egen autoritet, snarere det motsatte - ved å åpne diskusjonen får læreren vist sin profesjonalitet og dermed viser man at autoriteten ligger ikke i at man vurderer, men i begrunnelsene for hvorfor man vurderer som man gjør.