"Forestillinger"

Jeg har alltid ment at norsk er et svært viktig fag. Og som jeg forsøker å formidle til mine elever, så er formålet med faget etter min mening at de skal lære hvordan vi definerer oss selv (forestillinger om det norske), hvordan vår definisjon av oss selv har vokst fram (det moderne prosjektet) og hvilke virkemidler vi bruker i denne definisjonen av oss selv og virkeligheten rundt oss (retorikken).

Et av mitt livs pinligste øyeblikk var da jeg, som hovedfagsstudent første semester, hadde en erfaren litteraturprofessor til bords. (Hvordan jeg havnet der, er meg forstatt en gåte...) I slike akademiske sammenhenger skal jo helst konversasjonen holde et visst nivå, men så ble dessverre ikke min bordkavaler denne kvelden til del. Av alle de idiotiske tingene jeg "small-talket" med ham om gjennom kvelden, så er spørsmålet mitt om: "Blir du aldri lei av alltid å analysere bøker?" det spørsmålet jeg i ettertid er nest mest flau over.  (Det jeg er mest flau over, tør jeg fortsatt ikke skrive høyt...)

Men hvorfor er jeg flau?  Jeg er flau fordi han svarte meg så vennlig som man svarer et barn (at han aldri ble lei verken det eller litteratur), men mest fordi jeg som voksen, mangeårig filologisk student burde visst det selv. I det spørsmålet viste jeg at jeg egentlig ikke hadde forstått så mye av det jeg hadde studert.

Når jeg selv får det samme spørsmålet av mine elever, så er svaret mitt som litteraturprofessorens. Og mine elver, som jeg gjorde en gang selv, ser på meg med vantro i blikket. "Hva samfunnsnyttig kan det komme ut av dette?" tenker de. "Hva er vel mer bortkastet enn et voksent menneske som konstant driver med nærlesing av litteratur?" tenker de videre. Og på dårlige dager tenker jeg at kanskje det er en form for eskapisme jeg driver med i min nærlesing av litteratur.

Men så leser jeg Hans Fredrik Dahls kronikk i Dagbladet i dag, og jeg husker hvorfor jeg liker læreplanen i norsk. Jeg husker hvorfor jeg synes de tre problemstillingene de skisserer i læreplanen er sentrale, ikke bare i faget norsk, men i også for hver enkelt av oss, i våre liv. Og jeg vet at selv om de romantiske tekstene fra 1800-tallet er kjedelige i dag, så er de bærere av vår mytologiske virkelighet. Og når mytene ikke balanseres av en forståelse for hvordan de ble skapt, så får det grufulle konsekvenser.

Så derfor må mange kunne nærlese, mange må kunne vurdere virkemidler, og mange må kunne se hvordan myter oppstår, utvikler seg og faller sammen.

Bildet er tatt av Harusday og er frigtt på flickr.com