I disse dager er norsk identitet og handlingsmønster et stadig tilbakevendende tema. Jeg mener 22. juli på mange måter har etablert et annet "vi"-begrep. Det er et større vi, som inkluderer flere bindestreker, hudfarger, gudsnavn og språklige. Samtidig er det et "vi" som bindes sammen av den retorikken vi bruker rundt hendelsene, av måten vi omtaler rettssaken og de overlevende. Det er et "vi" som vil tro på rettstat, samhold og fred. Det er et vi som bindes sammen av et lært handlingsmønster og et lært språk. Og kanskje er det nettopp dette som er det nye i verden? At nasjonal identitet ikke er noe man vokser ubevisst inn i og som alle umiddelbart er inneforstått med, men at det er et resultat av et bevisst valg av språk, retorikk, verdier og holdninger?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar