Forsøk 2

Norskgruppen min i år skiller seg litt fra tidligere års norskgrupper. I år er det nemlig ganske mange av elevene som høytlytt bemerker hvor lite de opplever at de lærer av lærerpresentasjoner, høytlesing eller klassediskusjon. Samtidig har en også en gruppe som klart gir uttrykk for at de lærer aller mest når jeg prater og de lytter. Dilemmaet er selvsagt, hvordan kombinere dette?

I sammenhenger som dette er det jo fint med en tilnærming som det omvendte klasserommet. Når jeg definerer timene som arbeidstid, betyr det at jeg kan ha gjennomganger med gruppen som elsker foredrag, mens gruppen som elsker prosjektarbeid kan settes i gang med det på egenhånd. Likevel er det jo greit å ha noen ressurser tilgjengelig for repetisjon, innlæring eller liknende. Derfor denne lille gjennomgangen av realisme og naturalisme.

Kom gjerne med innspill til presentasjonen. Jeg legger også ut lenken til presentasjonen som danner grunnlaget for den lille bildefilmen. Dersom noen skulle ønske å gjøre endringer på filmen, kan ta kontakt med meg så vil jeg sende prosjektfilen på e-post.

Alle bilder i presentasjonen er funnet på Wikipedia og er således utgitt med en cc-lisens som gjør at jeg har lov til å sette dem sammen til en ny film og så publisere den selv.

Den spede begynnelse

Så var første forsøk på en forelesning gjennomført. Egentlig har jeg ikke lyst til å vise den, ikke er den informativ, ikke er den særlig pedagogisk framstilt og ikke tror jeg læringsutbyttet til elevene vil være så høyt. Men det er et forsøk, og hvis man bare skal kunne vise seg med smørsida opp, blir verden så kjedelig.

Å lage denne lille filmen tok for øvrig ganske lang tid. Jeg brukte Camtasia, som jeg syntes fungerte OK. Men jeg kunne like gjerne brukt Photostory eller i hvert fall Movie Maker. Jeg brukte en vanlig PP som utgangspunkt, men da jeg begynte å lese inn kommentarene ved siden av, var ikke bildene i presentasjonen bra nok, og da jeg begynte å arbeide med kommentarene, brukte jeg utrolig lang tid på å lese inn teksten slik at den skulle bli bra - noe den egentlig ikke ble allikevel.

Kommer jeg til å gjøre det igjen? Definitivt! Tror jeg på det omvendte klasserom? I høy grad. Fortsettelse følger...

Lang, lang rekke...

Litteratur er et evighetsprosjekt. Heldigvis. Likevel skulle jeg ønske at jeg klarte å holde meg litt mer oppdatert. Som noen kanskje har fått med seg, har jeg hatt et lite kvinnelitteraturprosjekt gående. Dessverre har dette forsvunnet i det siste, og med noen få unntak, er det meste av det jeg leser av menn som enten er døde eller som man med en eufemisme kan kalle "godt voksne".

I så måte passet det utmerket at Thomas Tranströmer fikk årets Nobelpris i litteratur. For slike som meg, som ikke kjenner diktningen hans på forhånd, kan man på kort tid lese noen dikt (Man kan til og med lære dem utenat og så imponere enda mer i et uinnvidd selskapsliv - for dem som måtte ha det.) og således danne seg et inntrykk av det hele, uten at det dermed behøver å bli et mangeårig prosjekt à la Knausgårdkampen. Med Tranströmer trenger derfor ingen av de andre litterære prosjektene legges til side. Dessuten er det jo ganske bra - er det ikke poignant man sier?

Här finns en mörk bild.
Övermålad fattigdom,
blommor i fångdräkt.

Fra Den stora gåtan (2004)

Bildet er fra wikimedia

Why bedtime stories matter...

Ad omveier kom jeg over denne svenske professoren, Hans Rosling. Sjekk for øvrig denne fantastiske presentasjonen om barnehelse, BNP fra 1962 til i dag - jeg gleder meg til elevene mine tournerer norskpresentasjonene sine som dette.

Skjer neppe til eksamen i år dessverre ettersom læreren deres ikke er i nærheten av noe slikt...)Det kan godt tenkes andre kjenner ham, og dagens kvitter fra ham er denne lenken til Pisa rapporten. Rapporten viser at barn som leses for jevnlig i løpet av sine første skoleår, og som 15-åringer har foreldre som følger dem opp, presterer signifikant bedre enn barn og unge som ikke får denne oppfølgingen fra foreldrene.

Så bekreftes dermed Brice Heaths undersøkelser med et stort datamateriale - er det noe å nevne på foreldremøter?

Det omvendte klasserom

Det nyeste nå, eller det har vel kanskje vært en trend som startet for noen år siden er "The flipped classroom" - det omvendte klasserommet. Ingunn Kjøl Wiig har tatt opp dette flere ganger i sin blogg.

Dette er en pedagogikk jeg har stor tro på. Å tilpasse undervisningen til den enkelte elev er nærmest umulig dersom man legger opp til mye frontal undervisning, men dersom timene i stor grad skal handle om å veilede og hjelpe elevene, vil det være langt enklere. Og innenfor rammene av det omvendte klasserom er det store muligheter for dette. Ettersom jeg selv jobber på en spesialskole, er denne undervisningsformen, der en enkelte elev arbeider med sitt prosjekt som læreren hjelper med, en av arbeidsformene hvor elevene opplever mest mestring. Læreren er langt mer tilgjengelig, man kan lettere dele inn i mindre grupper og der gjennomgå mer rettete emner uten at nivået blir for lavt for noen eller for høyt for andre.

Samtidig, de fleste elevevalueringer vi gjennomfører hos oss, viser at favorittundervisningsformen til elevene er det frontale lærerforedraget hvor elevene forventes å delta med innspill og kommentarer. Dersom man i stor grad går inn i pedagogikken til det omvendte klasserommet, ville kanskje denne læringsaktiviteten falt bort for å bli erstattet av videoforelesninger. Kanskje er ikke det synd, men jeg tviler på at jeg er den eneste læreren som liker aller best å prate med hele klassen?

Når det har sagt, så er jo tanken om det omvendte klasserommet fantastisk! Jeg har alltid likt tanken om at elevene når som helst kan kunne se igjen en forelesning, og nettopp derfor er jeg i gang med å forsøke meg på dette. Men det tar tid - laaang tid å lage en presentasjon hvor kommentarer, tekst og bilder utfyller hverandre! Hvis noen som har oversikten over hvor alle slike gode presentasjoner befinner seg, gi meg beskjed. Jeg deler min(e -hvis jeg orker å lage mer enn en...) her.

Det endelige målet er at jeg skal lage læringsressurser som er like fengende som dette:

Bildet er tatt av Ed Yourdon

EUREKA - det moderne prosjektet!

Noen ganger føler jeg meg dum. Det er særlig de gangene jeg finner noe jeg tenker at jeg åpenbart burde funnet, forstått eller skjønt for lenge siden. I slike sammenhenger er min ryggmargsrefleks alltid å meddele verden om min dumskap. Dette har to effekter som begge er positive: a) Jeg gir mine medmennesker en god anledning til å le av min ignoranse, eller b) Jeg får reddet ikke bare meg selv, men kanskje - hvis jeg er heldig- et menneske til fra ignoransens klamme favntak.

I mange år har jeg lurt på hvordan jeg skal angripe dette vage "det moderne prosjektet". Og så - i dag - var det et googlesøk unna! Takk til Hans Petter Ulleberg for å ha delt denne forelesningen, og takk til Tine Arntzen for å ha holdt dette foredraget (Selv om kildehenvisningene kunne vært bedre).

Kanskje var det akkurat dette foredraget de folka som skrev Kunnskapsløftet hadde hørt da de satte dette inn i læreplanen.

Bildet er funnet på flickr, tatt av Bre Pettis