Språket fransk for meg er en kilde til lykke. I følge min samboer lyser jeg av glede når jeg får snakke fransk - og jeg tror det stemmer. Det er nesten l'amour à la francaise.
Men hvordan kom jeg dit? Jeg husker jo selv den enorme frustrasjonen over vekslingen passé composé og imparfait som jeg aldri fikk til. Irritasjonen over alle verbendelsene man ikke hørte og derfor glemte, eller alle flertalls s-ene som forsvant ut i det sorte hullet av frustrasjon, irritasjon, manglende følelse av framgang eller kanskje snarere stagnasjon. Og jeg ser de samme følelsene hos mine elever.
En av de største utfordringene som lærer er jo sjelden at du ikke forstår elevenes følelse av stagnasjon og frustrasjon, men snarere at man føler seg hjelpesløs i møte med den. For selv om jeg elsker å lese, skrive og snakke fransk, så gjør definitivt ikke mine elever det! Hva gjør jeg feil? Hvorfor klarer jeg ikke å formidle gleden over å beherske et språk?
Likevel, er det slik når "utgangspunktet er som galest, blir tidt resultatet originalest" som Peer Gynt sier? Resultatet er uansett ikke originalt i mine timer. Etter mye feiling har jeg nemlig forkastet alt som heter originalitet og moro i fransk. Jeg tror mer på metoden som Eddie Izzard aldri glemte. Og dersom mine elever kunne gjøre Eddie Izzard dette etter, er jeg ikke i tvil om at det kunne gått helt OK, i hvert fall på en muntlig eksamen.
kan fungere? Sist jeg var i Paris fant jeg Fred Vargas novelle "Le marchand d'éponges" som tegneserie. Plutselig var 20 tunge tekstsider forvandlet til 50 sider bilde og tekst. For min gruppe ble hele det litterære prosjektet mye mer oppnåelig og dessuten - hva er vel mer fransk enn kvalitetstegneserier? I tillegg: Å lese krim kan jo ses på som samtidslitteraturens samfunnsspeil. For den nette sum av €5 er herligheten tilgjengelig à la FNAC en ligne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar