Diktanalyser, skjemaer og literacy

Da jeg en gang studerte norskdidaktikk, leste vi en artikkel som jeg siden stadig vekk kommer tilbake til. Denne artikkelen er skrevet av Shirly Brice Heath og heter: "What No Bedtime Story Means:(..)". Svært grovt fortalt skriver hun i denne artikkelen at middelklasse-foreldre, gjennom sin lesing og samtale om litteratur med barna, gir elevene en taus kunnskap om spørre-svare-sekvenser som forbereder barna på skolegang. Denne tause kunnskapen gjør at middelklasse-barn allerede fra tre års alder har ervervet en leseradferd som passer i skolen.

Her forleden kom jeg over Heath igjen, denne gang i den siste boka til Sylvi Penne, Litteratur og Film i klasserommet (2010). Her beskrives to elevers møte med et dikt i High School. Den ene eleven, Mary, har kjennskap til en litterær diskurs og bruker den i møte med diktet. Den andre eleven, Maria, kjenner ikke til denne diskursen og bruker seg selv i lesingen av diktet. Selv om begge lesemåtene har vært dyrket og akseptert i undervisningen, er det Mary, som kjenner til den litterære diskursen, som får de beste karakterene. Dessverre for Maria, er Marys kjennskap antakeligvis noe hun har med seg hjemmefra.

I mine klasser kjenner jeg mange som Maria, men også noen som Mary. Men det er nok særlig for elever som Maria at norskstilen framstår som en litt mystisk og mytisk tekst. Hun vet at hun ikke kan skrive om noe hun er opptatt av, at hun med stor sannsynlighet må skrive analyser eller reflektere over en tekst, et bilde eller liknende, akkurat hvordan denne teksten skal komponeres, hva den skal bestå av, hvilke begrep som er passende, det tror jeg ikke hun er sikker på. Derfor min store kjærlighet for skjemaer. Gjennom skjemaer blir veien gjennom diktet som å følge en oppskrift, og resultatet blir som oftest helt akseptablet. I disse fullføre-og-bestå-tider, er det ikke så verst bare det.

Vedlagt denne gang følger mitt skjema for diktanalyser. Skjemaet ligger åpent tilgjengelig i Google.docs. Dersom dere ser mangler eller svakheter ved skjemaet, legg gjerne inn en kommentar her før dere endrer, så kan andre delta i utviklingen.

Hjernevask og argumentasjon

Som man kanskje har skjønt, har jeg vært litt av en Tv-slave i det siste. Og siste nytt på TV-fronten, i hvert fall for oss som får Aftenpostens morgennummer på døren (her virker det for øvrig som om Harald Eia og Hans Martin Ihle har forrang på mandagskronikker), er Hjernevask.

Personlig ble jeg, mot min vilje, veldig provosert av kronikken om kjønn som kom mandag 1. mars. Og provokasjonen ble ikke akkurat mindre da jeg dagen etter diskuterte programmet og hvordan de ulike forskerne framsto. I lys av dette var det befriende å lese Jens E. Kjeldsens gode retoriske analyse av programmet. Analysen setter fingeren nettopp på programmets vinkling, og den forklarer hvorfor det virker slik det gjør. Hvis man fortsatt lurer på hvorfor det er viktig med retorisk analyse i norskfaget, finner man svaret ved å lese Eia og Ihles kronikk, ved å se Hjernevask 1 og ved å lese Kjeldsens analyse av det hele.

Bildet er av Aristoteles og er hentet fra Wikipedia