Sakprosa og skjønnlitteratur

Jeg synes ofte det er vanskelig å få elevene mine til å lese sakprosatekster og jeg føler ofte at sakprosatekstene blir mer "for å lese noe sakprosa" enn fordi de passer inn tematisk med det vi arbeider med. Å få dem til å lese sekundærlitteratur opplever jeg som nesten umulig.

I det siste har det for meg blitt klarere å klarere at en måte å overkomme denne utfordringen på er at jeg neste gang jeg arbeider med VG3, vil fokusere mye mer på å jobbe tematisk med litteratur enn med perioder slik jeg i stor grad har gjort tidligere. Det er godt mulig dette vil føre til at elevene i mindre grad kjenner sine litterære perioder, men på den annen side, vil de kanskje oppleve litteratur på en annen og forhåpentligvis mer spennende måte.

Et slikt tema er inspirert av Daniel Mendelsohn fra forrige innlegg og Erling Sandmos artikkel i Prosa i forbindelse med "Fløgstad-debatten", knyttet til Kjartan Fløgstads roman Grense Jakobselv, som "raste" i sommer. Temaet jeg vil tilnærme meg er skillet mellom historiefortellingen som fiksjon og historiefortellingen som sakprosa. I denne sammenhengen er det mye relevant skjønnlittertatur, men også mye spennende sakprosa. Her går det an å bruke romaner som Fløgstads Grense Jakobselv (2009), Enquists Livläkarens besök (1999), Sebalds Austerlitz (2001), sakprosa som Alnæs' Historien om Europa (2003-2006) historie, Herodots (484-425 f.Kr) Historie (Norsk oversettelse 1960), Mendelsohns Forsvunnet (2006/2009) samt diverse avisartikler, essays og liknende om dette. Kanskje vil dette gjøre overgangen fra skjønnlitteratur til sakprosa enklere og kanskje vil motivasjonen for kildekritikk og - bruk øke? Det er lov å håpe...

Under finnes lenkene til enkelte av bidragene i "Fløgstad-debatten"

Pinlig fra Fløgstad.
Fløgstad i Dagbladet
Hjelperytter for Fløgstad
Morgenbladet 17.07
De lånte fjærs idéhistorie
Kunstnerisk frihet

Bildene er hentet fra Wikipedia

Hva kan vi bruke Nobelprisen i littertur til?

I et intervju med Knut Olav Åmås i Aftenposten 12.10 sier den amerikanske forfatteren og litteraturkritikeren Daniel Mendelsohn at romanen er en"genre som er inne i de siste øyeblikk av sin eksistens. (...) folk ønsker rett og slett en god historie med en begynnelse, en midte og en slutt. Romanen gir dem ikke det lenger." Dette er et poeng om litteratur som har kommet opp før. Da jeg på fredag var innom min lokale bokhandel, fant jeg, til min og bokhandlerens forbløffelse, et eksemplar av årets Nobelprisvinner i litteratur, Herta Müllers, Mennesket er en stor fasan i verden fra 1986. Jeg skal ikke på noen måte kalle meg fullstendig oppdatert på store internasjonale forfatterskap, og navnet på årets Nobelprisvinner var for meg helt ukjent. I samtalen med bokhandleren kom det fram at ofte er navnene på Nobelprisvinnerne ukjent på forhånd, og salget av bøkene deres etter tildelingen øker kanskje noe, men kommer likevel sjelden opp på bestselgernivå.

Uten at jeg har særlig kjennskap til opplagstall, vil jeg anta at det ikke alltid har vært slik. En gang var de mest anerkjente forfatterne også forfattere som ble lest av massene. Forfattere som Hamsun, Undset, Øverland, Duun, Falkberget, Nederaas, Hoel, Mykle, Vesaas, Bjørneboe og Sandemose, ja nettopp - mange av de store norske forfatterne fram til ca 1970, var også forfattere som var bestselgere. Tidligere var det ikke slik at den virkelig gode litteraturen ikke bare var forbeholdt eliten, også massene leste den og kjøpte den? Hvor mange i dagens Norge er det egentlig som har lest Fløgstad, Solstad, Tiller, Lund, Fosse, Rasool, Ulven, Lunden, Berg - ja, er vi alle enige om hvem jeg sikter til med enkelte av alle disse etternavnene?

Forklaringen på dette er vel neppe at folk tidligere var så mye mer intellektuelle, men kanskje snarere at menneskets "narrative begjær" faktisk ble dekket av de store forfatterne. I sentrum for de store romanene sto en sterk historie - kanskje i motsetning til dagens store litteratur. Og her kommer jeg tilbake til Herta Müllers "petite merveille" - hennes vidunder av en liten roman. For selv må jeg innrømme at jeg elsker den. De korte små fragmentene av historier som fortelles nærmest som prosadikt. Hva er sant i fiksjonen, hva er drøm i fiksjonen? Men den store, klart fortalte historien som leseren kjenner og kan forutsi, mangler selvfølgelig. Og for meg er det nettopp dette som gjør denne romanen så besnærende.

Men er romanen tilgjengelig for massene? Jeg undret meg over om denne romanen i original språkdrakt kunne brukes som autentisk tekst? Setningene er så enkle, og språket er så enkelt, men likefullt er ikke meningen så enkel og den er absolutt ikke så lett tilgjengelig. Ville tyskelever egentlig forstått noe av handlingen? Er det mitt snobberi som gjør at jeg tenker at romanen ikke passer for massene? Er egentlig Herta Müller en forfatter med en folkelig appell, hun er bare ikke oppdaget ennå - i hvert fall ikke i Norge? Og hva slags litterær stamina skal vi forvente av elevene? Hva er viktigst for meg som lærer: At de leser ut boka eller at de møter en tekst de kanskje ikke liker, de kanskje ikke skjønner, og som gjør at de opprettholder sin forestilling om moderne litteratur som tåkeprat? Hvor langt skal vi strekke oss for å tekkes dem? Hva er målet med å lese, på norsk eller på målspråket? Og til slutt: Hvordan kan vi med sikkerhet vite hvilken litteratur fra i dag som blir stående for ettertiden?

Som leseren ser, forblir spørsmålet innledningsvis foreløpig ubesvart...

Bildet er hentet fra norsk Wikipedia.

Krigslitteratur

Denne høsten har tilfeldigheter ført til at jeg har endt opp med å lese krigslitteratur - norsk sådann. Bøkene jeg har lest er Møte ved milepælen (1947) av Sigurd Hoel, 101 dager - en reportasjereise (2003) Åsne Seierstads reportasjereise fra Baghdad i 2003. Å lese Hoels og Seierstads bøker tett etter hverandre var en uventet opplevelse. Det som gjorde det rart, var nok først og fremst at jeg trodde jeg valgte to bøker som ikke hadde noe med hverandre å gjøre, men så viste det seg at det var nettopp det de hadde. Den ene boken er en roman som skal forklare hvorfor noen ble landssvikere, den andre er en journalistisk dagbok fra et krigsområde. Litterært sett befinner altså forfatterne seg i to ulike sjangre, i ulike tradisjoner og med ulikt tema. Likevel kan man sette merkelappen "krigslittratur" på begge bøkene, og plutselig ble det interessant for meg som norsklærer å lese bøkene i sammenheng.

Hoel er psykoanalytisk i sine forklaringer, men samtidig er presentasjonen av lidelse, angst, vold og død distansert, den er nærmest foredlet. Det konstateres at volden, smerten og døden er der, men den beskrives ikke. Torturscenene er ikke-eksisterende og medmenneskers angst og lidelse er formidles som en fattet historie, og sjokket og traumet som følge av angsten og lidensen er borte. Formålet er å forklare psykologiske beveggrunner. Bildene han får fram hos meg, framstår som fattede, som gjennomreflekterte og som gjennomanalyserte. Det er skildringen av mennesket som har gjennomlevd krisen, reflektert over den og skapt den historien rundt den han kan leve med.

Formålet med Seierstads prosatekst er å gi hennes rapport av krig. I så måte er Seierstads beskrivelser helt annerledes og til sammenlikning er volden, lidelsen og angsten i denne reportasjen nærmest barokk. Blodet flyter, hjerter hamrer, Seierstad skildrer angsten hos seg selv, men også lidelsen hos irakerne og hennes egen lammelsen i møte med dem er eksplisitt. Hun ønsker kanskje også å forklare beveggrunnene, men boken blir kanskje først og fremst en beskrivelse av en vestlig kvinnes møte med diktatur og krigshandlinger. Bildene hun framkaller er preget av blod, smerte, vold og utrygghet. Hun frammaner krigsbildene slik vi kjenner dem fra fjernsyn.

Så kan man så spørre seg, hva skyldes ulikhetene i beskrivelsene? Skyldes de ulike konflikter? Skyldes de at krigen i Norge, selv om den var reell og brutal for dem det gjaldt likevel ikke var så gjennomgripende som volden er det i dagens Irak?

Eller skyldes det sjangrene? Er det slik at romanen bruker andre virkemidler enn sakprosaen? Går det an å sammenlikne de to sjangrene eller beskrivelsene som kommer fram i dem?

Eller skyldes ulikhetene ulike perioder? Er en sober, nedstemt men fattet beskrivelse av angst og vold slik den er formidlet i Møte ved milepælen for lite sexy i dagens hjertehamrende, blodsmakende, dundrende og flimrete virkelighet? Vil ettertiden kalle dagens litteratur for nybarokk?

Bildet av Sigur Hoel er hentet fra: Store Norsk leksikon, bildet av Åsne Seierstad på SVT er tatt av Hacke. Det er publisert på flickr. com og er opphavsrettbeskyttet, men er her vist med Hackes tillatelse.