Hva er en god skole?

I forbindelse med skolens Grundtvig lærings-partnerskapsprosjekt har jeg tilbrakt de siste to dagene midt i Ardennene øst i Belgia. Det er et privilegium å få delta på slike utvekslinger. For det første kommer man til steder man aldri ellers ville besøkt, som Eupen, for det andre får man gode muligheter til å blir kjent med andre skolesystemer, andre pedagogiske tilnærmingsmåter i tillegg til selvsagt å treffe mennesker man aldri ellers ville truffet.

Eupen er, for dem som ikke er svært godt kjent i Belgia, hovedbyen i det tyskspråklige belgiske samfunnet. Det bor omtrent 80 000 tyskspråklige i Belgia, de fleste i to kantoner tett opp mot Tyskland. Samtidig er jo Belgia et svært lite land, og når man lander i Brussel, lander man i en liten fransktalende enklave midt i flamsktalende Flandern. Deretter drar man en time med tog, og man er i hjertet av fransktalende Vallonia, for så å dra videre tjue minutter med tog og man er i hovedstaden til en tysktalende delen av befolkningen. Og dette er alle offisielle belgiske språk.

Det fascinerende er at det faktisk er mulig å leve fem minutter med tog fra et annet språksamfunn, innenfor samme land, og likevel ikke være i stand til å kommunisere med dem. Jeg sier ikke at dette er det vanlige, snarere tvert i mot, alle vi har truffet er to- eller trespråklige, det er likevel en fascinerende tanke.

I følge utdanningsministeren for det tyskspråklige fellesskapet, Olivier Paasch, finnes det i Belgia en læreplan for hvert språkfellesskap. I tillegg har man ulike karaktersystemer innenfor de ulike skolesystemene. Skolene i Belgia har religionsfrihet, men den forholder seg slik at man har definert 7 hovedreligioner og elevene kan velge hvilken av disse religionene de ønsker undervisning i. Alle elever som definerer seg innenfor en av disse religiøse retningene, har krav på opplæring innenfor denne religionen ved sin skole. For elever som ikke ønsker religiøs undervisning, kan man eventuelt velge etikk, filosofi og morallære.

De fleste skolene i Belgia er offentlige, man har fritt skolevalg, det vil si at barn og foreldre selv kan velge hvor de vil gå på skole. Man har også privatskoler, men disse er, igjen i følge Paasch, i hovedsak tilknyttet kirken og klostre.

I Belgia er det også svært vanlig å gå ett år om igjen. I en alder av 15 år har omtrent 42% av elevene tatt et år på nytt. Dette er lavere enn i Frankrike, men for oss nordmenn er det likevel ganske utrolig. Og dette siste fascinerer meg.

Belgia skårer svært godt på PISA- tester, uten at jeg med dette erklærer PISA-tester som den eneste rettesnor. I Osloskolen, der jeg jobber, er slike tester likevel viktige styringsverktøy for administrasjon og politikere. Et viktig mål for oss i Osloskolen er samtidig "Fullføre og bestå". Slik jeg ser det ligger det i mottoet "Fullføre og bestå" snarere den motsatte tankegangen av den man finner i Belgia der mottet kanskje kan være "Lære nok, eller gå om igjen". Likevel er frafallsprosenter her i den tysktalende delen av landet bare 5 %. I vår nordiske verden (og våre danske kollegaer som deltar i samme prosjekt, er helt enige) er dette utrolig. Når vi tenker på elever som måtte tatt et år på nytt, så tenker vi på dem som elever på vei ut av skolen. Likevel, i den norske skolen så har vi elever der alle er like gamle, men der kunnskaps- og ferdighetsnivået deres varierer fra 1-6. Man kan da spørre seg: Er det viktigst at alle gjør det samme på samme tidspunkt, eller er det viktigst at alle har så like ferdigheter som mulig når man har fullført og bestått?

For våre tysktalende belgiske kollegaer lå det ikke nødvendigvis noe nederlag i å måtte gå et år om igjen (det lå ingen seier heller, riktignok), men det var snarere en oppfatning av at dette var elever som trengte et år på å modnes, trengte lenger tid på å lære. Dette er likevel ikke en tilnærming til det å ta skoleår om igjen som alle deler. Sist jeg var i Frankrike, møtte jeg en belgisk rektor som mente at skoler med høy gjenopptakingsprosent i hovedsak var skoler med dårlig pedagogisk tilrettelegging. Likevel ble disse skolene, i hvert fall slike skoler i Brussel-området, ansett som gode fordi de stilte så høye krav. Skoler med lav gjenopptakingsprosent ble ansett som dårlige fordi stilte tilsvarende lave krav.

I Norge er det sjelden elever må ta hele skoleår på nytt, og for elever som gjør det, og mange av mine elever hører til den kategorien, så er det et enormt personlig nederlag. Likevel har vi et mål her til lands at alle skal gjøre det samme når de er like gamle, uavhengig av ferdigheter, kunnskaper og motivasjon. Men får vi virkelig den beste og minst stigmatiserende skolen ved å gruppere alle 17-åringer sammen? Er det ikke denne individuelle tilretteleggingen som daglig viser vår tilkortkommenhet? Ja, vi varierer undervisningen for at alle med alle mulige læringspreferanser også skal få lært på sin favorittmåte og samtidig møte alternative læringsformer. Ja, vi lager differensierte opplegg. Ja, vi lager individuelle utviklingsplaner. Ja, vi har individuelle samtaler for å kartlegge den enkeltes behov og mål. Allikevel er frafallsprosenten nesten 20 % for allmennfaglig studieretning og over 40 % for yrkesfagene. Jeg sier ikke at de gjør alt rett i Belgia, men jeg tror likevel vi gjør noe feil...

Bildet er fra Wikipedia

Hva slags bøker skal man lese på VG1?

Denne uken har jeg hatt som mål å skrive om Yatzy, boken til Harald Rosenløw Eeg fra 2004. Og boken er bra den. Historien om 15 år gamle Daggi, som havner i fosterhjem på landet, er gripende i måten den formidler Daggis intelligens, selvdestruktivitet og håp. Personskildringene er nyanserte. Selv om Daggi forsøker å distansere seg fra og kvele det håpet som finnes rundt ham, så er det likvel det han trekkes mot, det han lengter etter. En svakhet ved boken, i hvert fall fra handlingsshungriges side, er at det skjer egentlig ikke så mye før etter omtrent 100 sider: Daggi får et videokamera og med det en videooppgave av læreren sin, han blir kjent med og forelsket i Gloria, han utvikler mot sin vilje et slags brødreforhold til fosterbroren, han dreper (kanskje?) fosterfamiliens katt. Dette er de 100 første sidene. Deretter går handlingen raskere og med mer driv.

Gjennom hele boken er det tilbakeblikk til tidligere hendelser i Daggis liv som har påvirket hans selvbilde. Det er også lagt inn illevarslende frampek mot mulige framtidige katastrofer. Det er imidlertid først etter 100 sider at kombinasjonen av karakterskildringene og dynamikken, handling, tilbakeblikk og frampek sammen skaper et driv.

Når alt dette er sagt, så må jeg innrømme at jeg likte boken. Ganske godt til og med. Den er velskrevet, det er intensitet i personskildringene og komposisjonen, og det er lett å identifisere seg med hovedpersonen. På den annen side, jeg er jo ikke helt representativ for målgruppen for boken... Spørsmålet blir dermed hva slags bøker skal man velge? Man kan aldri treffe alle, men skal man la dem lese kvalitet, slik som dette, for å stimulere apetitten, eller skal man lese underholdning for å stimulere deres egen motivasjon? Er det for øvrig mulig å stimulere begge deler?

Jeg kommer til å lese Yatzy med klassen denne våren. Dersom boken faller helt gjennom, kan vi likevel få et utbytte av den ved å sammenlikne boken med filmen som kommer 20. mars.

Bildet er hentet fra filmen Yatzy

Hva vet du om ungdomslitteratur?

I går var jeg igjen så priviligert å få delta på en dags faglig påfyll av norsk. Selv om kvaliteten på denne dagen ikke var like høy som sist, så kom det likevel en rekke innspill det var verdt å ta med seg. Blant annet spørsmålet jeg stilte innledningsvis.

Den første foredragsholderen for oss i går var Sverre Henmo, ungdomsbokforfatter og sosiolog. Innledningsvis stilte han spørsmålet: Kan dere skrive ned 10 navn på forfattere som først og fremst er kjent som ungdomsforfattere? Jeg klarte 4 navn, 5 hvis jeg juksa litt...en ganske deprimerende oppdagelse. Jeg prøvde selvsagt å unnskylde meg med at elevene helst vil lese voksenlitteratur, men faktum er at de som helst vil lese voksenlitteratur, er de elevene som allerede er erfarne lesere. Til de andre elevene har jeg ingen forslag - jeg har jo ikke lest ungdomslitteratur selv de siste 15 årene.

I år har jeg fundert mye på hvilken roman vi skal lese sammen i klassen, og jeg har ikke klart å komme opp med et eneste godt forslag. Tekstutdragene vi har i vår lærebok, Tema, er mange, men jeg synes ikke historiene er så fryktelig fengende. Jeg tenkte kanksje at Mannen som elsket Yngve kunne vært noe, men jeg synes den er litt lang. Kanskje kunne Et øye rødt av Jonas Hassen Khemiri vært noe, men i følge anmeldelsene var oversettelsen så dårlig. Når jeg har forsøkt å lete litt blant barne og ungdomslitteratur, står det om ungdomsbøker at de er fra 10-13 år. Dermed er det jo helt uaktuelt...

Planen nå er derfor å sette meg inn i dette, og først på lista står Yatzy av Harald Rosenløw Eeg. Den kommer dessuten som film på kino i slutten av mars. Riktignok er hovedpersonen bare 15 år, men er historien bra, kan det funke allikevel.

For øvrig anbefalte Sverre Henmo følgende steder for å finne bøker som kunne passe for ungdom: Ønskebok.no og lesersokerbok.no. Dersom noen har andre forslag eller boktips, er det bare å kaste seg på tastaturet. Kanskje er redningen nær!