Krigslitteratur

Denne høsten har tilfeldigheter ført til at jeg har endt opp med å lese krigslitteratur - norsk sådann. Bøkene jeg har lest er Møte ved milepælen (1947) av Sigurd Hoel, 101 dager - en reportasjereise (2003) Åsne Seierstads reportasjereise fra Baghdad i 2003. Å lese Hoels og Seierstads bøker tett etter hverandre var en uventet opplevelse. Det som gjorde det rart, var nok først og fremst at jeg trodde jeg valgte to bøker som ikke hadde noe med hverandre å gjøre, men så viste det seg at det var nettopp det de hadde. Den ene boken er en roman som skal forklare hvorfor noen ble landssvikere, den andre er en journalistisk dagbok fra et krigsområde. Litterært sett befinner altså forfatterne seg i to ulike sjangre, i ulike tradisjoner og med ulikt tema. Likevel kan man sette merkelappen "krigslittratur" på begge bøkene, og plutselig ble det interessant for meg som norsklærer å lese bøkene i sammenheng.

Hoel er psykoanalytisk i sine forklaringer, men samtidig er presentasjonen av lidelse, angst, vold og død distansert, den er nærmest foredlet. Det konstateres at volden, smerten og døden er der, men den beskrives ikke. Torturscenene er ikke-eksisterende og medmenneskers angst og lidelse er formidles som en fattet historie, og sjokket og traumet som følge av angsten og lidensen er borte. Formålet er å forklare psykologiske beveggrunner. Bildene han får fram hos meg, framstår som fattede, som gjennomreflekterte og som gjennomanalyserte. Det er skildringen av mennesket som har gjennomlevd krisen, reflektert over den og skapt den historien rundt den han kan leve med.

Formålet med Seierstads prosatekst er å gi hennes rapport av krig. I så måte er Seierstads beskrivelser helt annerledes og til sammenlikning er volden, lidelsen og angsten i denne reportasjen nærmest barokk. Blodet flyter, hjerter hamrer, Seierstad skildrer angsten hos seg selv, men også lidelsen hos irakerne og hennes egen lammelsen i møte med dem er eksplisitt. Hun ønsker kanskje også å forklare beveggrunnene, men boken blir kanskje først og fremst en beskrivelse av en vestlig kvinnes møte med diktatur og krigshandlinger. Bildene hun framkaller er preget av blod, smerte, vold og utrygghet. Hun frammaner krigsbildene slik vi kjenner dem fra fjernsyn.

Så kan man så spørre seg, hva skyldes ulikhetene i beskrivelsene? Skyldes de ulike konflikter? Skyldes de at krigen i Norge, selv om den var reell og brutal for dem det gjaldt likevel ikke var så gjennomgripende som volden er det i dagens Irak?

Eller skyldes det sjangrene? Er det slik at romanen bruker andre virkemidler enn sakprosaen? Går det an å sammenlikne de to sjangrene eller beskrivelsene som kommer fram i dem?

Eller skyldes ulikhetene ulike perioder? Er en sober, nedstemt men fattet beskrivelse av angst og vold slik den er formidlet i Møte ved milepælen for lite sexy i dagens hjertehamrende, blodsmakende, dundrende og flimrete virkelighet? Vil ettertiden kalle dagens litteratur for nybarokk?

Bildet av Sigur Hoel er hentet fra: Store Norsk leksikon, bildet av Åsne Seierstad på SVT er tatt av Hacke. Det er publisert på flickr. com og er opphavsrettbeskyttet, men er her vist med Hackes tillatelse.